Hoem peker i posten på noen av problemene man møter i skolehverdagen når man som lærer prøver å tenke integrering, som f.eks. blant annet at:
Den enkelte lærer kan stort sett bare glemme å installere programvare på sin egen PC
I denne forbindelse kan jeg rapportere en solskinnshistorie. På jobb i dag kunne jeg uten problemer laste ned Photostory 3 til en elev. Dette har jeg aldri hatt mulighet til å gjøre tidligere på noen av de mange andre skolene jeg har vært innom i praksis eller vikarvirksomhet.
Hoem sier videre i en kommentar:
Jeg lar meg ikke forundre av noe lenger, men det virker som om dette er enda verre enn jeg trodde. (...) Spørsmålet blir: Hvem har anvsaret for at det er slik? og Hvem sørger for å rydde opp? Trolig bør ansvaret plasseres så høyt oppe i systemet som mulig.
Jeg er helt enig i at ansvaret bør plasseres så høyt oppe som mulig. Når noe som blir innført med top-down modell, slik som Program for digital kompetanse, så bør hovedansvaret ligge på samme sted. På den andre siden, så vil man samtidig stå i fare for at de som skal følge opp ikke har den nødvendige innsikt fordi de selv ikke er en del av kulturen på gølvet.
Jeg følger Øystein Johannesen med stor interesse, fordi han vasser i Web 2.0 jorden rundt og deler nyttig informasjon fra alle klodens hjørner. Kontrastene mellom hans hverdagsrapporter og lærerens kamp mot brannmurer, lokale it-diktatorer, og budsjettkutt er antakeligvis ganske store vil jeg tro.
Så la oss håpe at de store bukkene som med sine spjut og kampestener bruker dem der og når det er mulig, ja om det så og skulle være på seg selv! Det er nok mange små og store bukker rundt omkring som godt kunne tenke seg å stikke ut øynene på det store trollet - hvem det nå er - under kunnskapsbroen, for så å slenge det ut i informasjonsfossen og begrave det med noen kampestener slik at veien til setra for alle bukken bruse ble litt lettere å forsere.
c",)
