Second Life

Deler av vinterferien har jeg tilbragt i Second Life. Jeg har aldri vært noen spillentusiast, hvis man ser bort fra en Pacman dille i 80'åra engang. Så litt hjelp fra guttungen kom godt med. Grunnen til mitt besøk var selfølgelig for å se hvilket potensial et slikt spill kan ha i undervisningen, og for å se om jeg kunne møte noen som deler mine interesser for IKT i læring ...

Etter en del problemer med å få pc'n til å dra spillet, og etter en del øvelse med å lære å gå, og for ikke å snakke om, å lære å fly!,på Orientation Island, så var jeg igang med letingen etter edu people ... Underveis lærte jeg hvordan jeg kunne forme avataren (figuren) min. Alt kan stilles inn. Siden jeg ikke var der for å spille andre enn meg selv, prøvde jeg å lage meg ganske lik ... i følge ungene ser jeg mer ut som ET ... Klær og sminke er selfølgelig en del av morroa, så her kan man boltre seg i forskjellige looks.

Ønsker man, kan man kjøpe hva man vil med sitt kredittkort. Norske kroner gjøres fort om til Linden Dollars. Jeg har ridd på gratisprinsippet og fremstår derfor ikke så veldig orginial. Mye kan også fåes gratis, hvis man drar til de forskjellige Free Bee plassene som finnes. Man får gjerne tips underveis, enten via plakater eller via folk man møter.

Via søk, og via kart, kan man navigere seg rundt omkring. På hvert kart får man en oversikt over hvor mange andre som befinner seg i samme landskap. Det kan være litt forvirrende å fly omking der ... det hender nemlig man møter glassveggen: Banned parcel eller NO ENTRY

Det tok ikke lang tid før jeg møtte noen som kunne tipse meg om grupper og steder hvor education people skulle finnes. Education Island var til stadighet helt folketom, men det fantes noen Campus hvor det var litt mer liv. Det var også her jeg møtte mine venner Cavaz - lærer i Portugal, Ocacao - masterstudent i Media & Kommunikasjon og Janeolle - Svensk IBM-medarbeider.

Ocacao viste meg hvordan jeg skulle finne frem til et NOAA' vær senter, hvor man kan få forskjellige turer gjennom simulatorer. Vi hadde en lang samtale om bruk av IKT i undervisning utenfor senteret (bildet). Cavas og meg, sammen med Cavas diskuterte vi bruk av LMS kontra blogg i undervisning. Forholdene våre var ikke de samme, så det ble en interessant diskusjon.

Det finnes to varianter Second Life. En for 18+, og Teen Second Life - for de mellom 13 og 18. De to verdener kan ikke krysses. Det finnes altså ingen måte man som voksen kan bevege seg inn i Teen Second Life på, hvis man da ikke registrer seg med falskt navn. Det fører i følge reglene til evig bannlysning fra spillet - forever!

Second Life er et hyggelig sted å være. Man møter stort sett bare vennlige mennesker som velvillig deler av sin kunnskap. Så min jakt på ungdom i undervisning var forgjeves. Mulighetene er mange har jeg funnet ut så langt. Storyline er en tanke som slo meg umiddelbart. Tenk så spennende det vil være for elevene å finne oppdraget sitt i dette bassenget. På Teen Island, kan man som lærere kjøpe land for undervisning... Nedenfor får du en smakebit på NOAA:




Det gjenstår fremdeles mye å se i SL. En av de siste opplevelsene var å dumpe inn i en undervisningstime på Rockcliff University.
Der var deltakere i ferd med å få undervisning i hvordan man skulle lage forskjellige ting.
Det har jeg ikke prøvd på enda.

Læreren står midt i bildet. Snakkeboblene som vanligvis synes, blir ikke med på bildet. Men det var ganske imponerende å se hvordan økten foregikk, og jeg fikk noen visjoner underveis ...


En verden av muligheter er vel beskrivende i første omgang ...

Den femte grunnleggende ferdighet

Sitatet nedenfor er Jan Arve Overland's - JaO's - kommentar på mine refleksjoner - eller frustrasjon om du vil - i etterkant av møtet med medie og kommunikasjonslærere på Elvebakken vgs 29.01.07.

Jeg tror at vi må lære elevene å svømme i dette store informasjonshavet. Vi kan ikke leie de langs bassengkanten hele tiden. En eller annen gang må vi slippe dem. Spørsmålet er når. Nøkkelen er å lære de å svømme. Så er spørsmålet hva som skal til. Hvilke ferdigheter trengs for at de skal kunne svømme her og på hvilke trinn skal vi gjøre hva?

Metaforen har som de fleste vet en evne til å gjøre det abstrakte mer konkret. En av fordelene med å være i kommmunikasjon (her ved å få kommentarer) er at man i dialog får nye tanker omkring et tema. JaO's kommentar og metafor, med sin ordlyd, tar meg ett hakk videre i forhold til hva jeg mener er viktig å fokusere på. Jeg vil påpeke at ordet basseng, som jeg bruker i negativ forstand, ikke bør kobles til JaO's utsagn. Takk til JaO :O) for konstruktiv kommentar!


Spørsmålet som reises: Hvilke ferdigheter trengs for at de skal kunne svømme her og på hvilke trinn skal vi gjøre hva? er ikke nytt for mine ører, men fremdeles like aktuelt.
Jeg mener å huske veileder Thor Arne Wølner ved Høgskolen i Vestfold innledet studiet (IKT i læring 2) med samme problemformuleringen, bare med en litt annen ordlyd og den gang da relatert til K06 og Program for digital kompetanse. Med påfølgende kommentar: - De sier hva, men ikke så mye om hvordan ...

Men, tilbake til metaforen - svømming i hav. Den vekker til live noen minner som sikkert flere vil kjenne seg igjen i ...

Som barn begynte min svømmeundervisning under vann på den faste badeplassen i nærmiljøet mitt. Mine veiledere var venner og storebror. Jeg stupte fra en fjellkant og svømte under vann til et skjær litt lenger borte. Stupte derifra pånytt og svømte mot grunna for så å løpe tilbake til kanten hvor alt gjentok seg. Dag ut og dag inn sommeren igjennom. I mellom dykkene, hoppene og bikkjetaka, så lærte jeg å fange fisk med henda, lærte at jeg skulle opp av vannet hvis det tordna, oppdaga gleden av å bade i varmt vann når det regna, og masse masse mer som hører hav og svømming til.

Slik fortonet mine sørlandssommere seg i flere år, og i 2. klasse tok den obligatoriske svømmeundervisningen til. Der startet hver økt med at vi satt i et område utenfor bassenget og tok armtak og bentak i separate bevegelser, helt til vi lærte å svømme riktig. Det var vanskelig å holde fingrene samlet husker jeg, så derfor, selv om jeg var den i gjengen som på stranda som var best, kunne dykke dypest, hoppest fra det høyeste fjellet og var førstemann uti og siste mann opp, så tok det tid før jeg ble svømmedyktig nok med samlede fingre i svømmehallen før jeg fikk lov å svømme i det største bassenget. Her lærte jeg mye som ikke stemte med mine erfaringer, spesielt at jeg ikke var best ... Og for ordens skyld, jeg svømmer fremdeles med sprikende lillefingre, det å samle dem gjør vondt - spør meg ikke hvorfor :O)

I dagens skole er de fleste nå komfortable med og har insett at læring skjer i kontekst - også konteksten utenfor skolestua. Organisering av læring i skolen i dag handler om å skape læringsrom. Men hvis vi skal lære ungene å svømme i havet, trenger de ikke da mer enn basisferdigheter som svømmetak. Havet handler om mye mer enn å holde seg flytende. De skal virke i en kultur. I et miljø hvor de må forholde seg til kontekst.

Miljøet - eller læringsrommet vil derfor være avgjørende i forhold til de kunnskapene, ferdighetene og holdningene de tilegner seg. De aller fleste barn lærer seg den femte grunnleggende ferdighet - digital kompetanse - i hjemmet eller hos og sammen venner som har tilgang til internett. Autentisk læring har ingen planlagt progresjon.

Skolen fokuserer i dag på svømmetak i hallen, med planlagt progresjon. Kan vi ikke med fordel forholde oss til havet på naturlig vis. Det ligger der og glitrer ... Vi må selvfølgelig forholde oss til til dets farer og frådende bølger, det er en del av helheten. Hvordan kan vi tro at vi lærer ungene å beherske disse bølgene og farene i et blikkstille sterilt basseng?

Hvorfor må vi konstruere opp disse kostbare svømmehaller når havet ligger gratis utenfor døren? De koster penger og begrenser læringsutbyttet. Målet er vel å øke læringsutbyttet? Og å forvalte ressurser på en fornuftig måte. Internetthavet har ingen vintre som tilsier at vi må konstruere disse avgrensede læringsrom og fylle ungene med teorier og øvelser som sementerer utviklingen.

Jeg synes John Naisbitt's ord er ganske beskrivende i denne sammenheng:

We are drowning in information but starved for knowledge (Megatrends: Ten New Directions Transforming Our Lives).

Jeg har laget en egen liten vri med utspring fra JaO's kommentarer, og kommet opp med fire påstander:

1. Nøkkelen er å gi dem autentiske læringsrom.
2. Vi må selv lære å kjenne disse rom, slik at vi kan veilede dem i de ferdigheter, kunnskaper og holdninger som trengs får å klare seg i miljøet der.
3. Vi må møte dem der de er: under vannflata, på skjæret eller på strandkanten - og i all slags vær.
4. Noen vil av forskjellige grunner trenge en bassengkant, vi trenger ikke legge ned alle haller men bør bruke dem kun der hvor læringsutbytte øker ...

De er vel på ingen måte noe revolusjonerende over disse påstander. Og det reises for egen del egentlig bare en ny form for undring med tilhørende nye spørsmål:

Hvorfor legge resurser i å skape læringsrom som sementerer læring, når vi med fortjeneste kan bruke de autentiske vi allerede har?

Svarene jeg selv kommer opp med: Risikoen for å bli rammet av alt det ubehagelige, bølger som slår, farer på dypet osv. trekker meg raskt inn i en vond spiral. Hvor alle forhenværende spørsmål og problemstillinger gjentas i det uendelige - tak etter tak, sånn helt separat og på kanten ...

Da kan det være en trøst å lese boken: Den femte grunnleggende ferdighet av tidligere nevnte Tor Arne Wølner og Asgjer Vea Karlsen (også tidligere veileder ved HiVe). Boken tar for seg arbeid med digitale mapper, og gir mange tips om hvordan vi skal nå hva ... og ja faktisk en del om hvorfor også.

Jeg har selv vært en del av læringskulturen som skildres i boken. Det er derfor så frustrerende å ha blitt flasket opp som veileder i dette yrende livet av et kunnskapshav, for så å komme til et badeland hvor tilhørende teoretiske og meningsløse tørre svømmetak foregår på fliskanten av et statisk informasjonshav ... Boken blir rørende lesning...

Har du innspill til diskusjonen så er du mer enn velkommen :O) Legg igjen en kommentar!

Prosjekt TIP 07

Endelig har jeg fått lagt ut tutorials fra workshop'n på Elvebakken. Se menyen til høyre: Tutorials. Forhåpentligvis vil jeg etterhvert få fylt inn med flere. De som det står to navn på, viser hvordan man integrerer det ene verktøyet i det andre. De fleste ble produsert i forbindelse med et prosjekt i uke 6 på Færder vgs, hvor Wetpaint, Gliffy, Blogger og Google var aktuelt.

Vi ble desverre rammet av influensa epidemi - både lærere og elever. På tross av det, var de oppegående svært så oppegående mens vi andre lå nede for telling. Det var kanskje bare 50% til tider som var i gang. Min nåværende arbeidsplass - avdelingen for Teknisk Industriell Produksjon - har et sjeldent godt og konstruktivt arbeidsmiljø, og det kommer veldig godt med når man rammes av epidemi. Vi fortsetter derfor med prosjektet etter vinterferien og plukker opp de løse tråder som måtte finnes. De fleste av dem vil nok være i forhold til rapportene og digitale produkter i forhold til dokumentasjon av prosess som skulle leveres på Wetpaint wiki.



Gruppe 3 i 1TPB - Robert, Kjetil og Simen - ble spurt om å skrive logg på Blogger.com, mens de andre elevene skrev sin daglige logg i små kladdebøker de fikk utlevert. Elevene på Færder er ikke vant med å publisere sitt innhold på internett, og det ble derfor vurdert dit hen at de fleste hadde nok med å forholde seg til wiki og en liten arbeidsrapport i denne omgang. Jeg fulgte opp gruppe 3 og veiledet elevene underveis. Sykdom - ingen hindring. Jeg kunne fra sengen følge gruppens prosess via bloggene, og hadde kommunikasjon med dem på e-post. Tutorials for opprettelse av blogg ble også tilsendt via e-post.

Refleksjoner fra prosjektet - prosess og produkter - vil komme, og prosjektet i sin helhet vil bli evaluert når vi tar fatt etter vinterferien. Håper da at alle møter friske og raske ... Evalueringen så langt er at gruppe 3 har levert en meget fyldig dokumentasjon over prosessen frem til produkt. Noe av det som er utfordringen for en lærer i prosjektarbeid, og som kan være frustrerende for elever (jeg har vært elev selv ...) er at læreren ikke ser alt det arbeidet som blir lagt ned underveis. Hvis man da, som gruppe 3, bruker digitale verktøy for dokumentasjonen, vil det også virke motiverende siden lærers mulighet for vurdering av prosess øker betraktelig. Så takk til gruppe 3 som dokumenterer via både bilder, slideshows, blogg, wiki og film. Resultatet så langt er til inspirasjon for både medelever og mine kolleger vil jeg tro ...

Picnik

Picknic er et online bilderedigeringsprogram. Enkelt og greit til bruk av de mest elementære funksjoner som resize, beskjæring, farge- og skarphetsjusteringer etc.

Før og etter bildebehandling:

Web 2.0? Hva er det?