Bloggende lærere ved Elvebakken vgs i dyp konsentrasjon Jeg møtte som nevnt mange kloke hoder og hyggelige mennesker. Det var en rik erfaring på mange måter. Det ble mange små samtaler underveis i workshop og rundt middagen som i ettertid fordøyes. Noen større ble det også som jeg ikke helt klarer å slippe taket i ...
Et av inntrykkene - eller kanskje et avtrykket om du vil, fra Elvebakken i går, er den kompleksiteten vi må forholde oss til som lærere.
Kravene vi stilles overfor - eller mellom er kanskje riktigere å si - er komplekse. Vi er på oppdrag. Vi skal lære de unge å bli ganglige mennesker, gode skattebetalere, støtte dem i å finne det verdifulle i seg selv som også kan verdsettes av andre slik at de blir lykkelige og kan leve et godt liv.
I etterkant av foredrag og workshop, oppstod det en interessant diskusjon. Temaet var faren for og engstelsen for at elever skal publisere stoff på en uetisk måte. Tanken på at de skal komme til å skade seg selv, skolen og læreren på uopprettelige måter er skremmende for mange. Denne tanken om at man som lærer blir sittende med det hele og fulle ansvar er for mange en tung bør som er lett å velge bort. Det siste har sjeldent noen negative følger ...
Vi skal lære fuglunger å fly, lære dem elegante vingeslag og la dem bli kjent med forskjellige manøvere for å holde seg i svevet. Vi skal lære dem stupteknikk, myke landinger og lære dem hvordan de skal takle oppdrift og turbulens. Og alt dette skal vi helst gjøre uten at de skal miste så mye som en fjær. Om uhellet er ute, er det vi som blir ribbet til skinnet, og det skal ikke så mye til i disse dager før fem fjør blir til ti høns. Læreren har på mange måter mistet sin myndighet, og med det også sitt mandat.
Det å la elever publisere på nett, er å kaste dem ut av redet. De flyr da helt på egenhånd og må bruke det de har øvd på og lært, for ikke å styrte i lemlestelse eller verre - død. Er det eneste alternativet vingeklipping med påfølgende gåsegang. Må vi velge mellom papegøyesnakk og kvekking kontra kvitrende fuglesang?
Jeg ser problemene og de urimelige kravene, forfølgelsene vi kan bli stilt overfor hvis en av dem skulle dette ut av redet før han var klar. På den andre siden så viser også historien at vi har en tendens til å svartmale alt som er nytt. Det å prøve nytt innebærer å våge. Men, det vi snakker jo om mennesker her. Levende mennesker, verken hønemor eller gjøkunger. Og da blir det fort mer skremmende å våge... Hvordan skal vi forholde oss til denne problematikken?
Har du noen meninger om denne problemstillingen - skolen, læreren og ikke minst eleven - utsettes for. Noen erfaringer, tanker eller råd?
Jeg tror det viktigste er at vi hele tiden leter etter muligheter fremfor begrensninger, men er det nok?
Legger kjapt og gæli inn lydfil fra foredraget. Jeg sleit litt med Mac'n, og de flausene har jeg klippet bort for å spare vekt på lydfil. Legger også inn powerpointen:
Mp3 - download
I dag fikk jeg nytte av gruppereglene til en av gruppene på Elvebakken i undervisning. Vi skal ha prosjekt til neste uke ved Færder, om enn i et litt mindre format. En uke, på VG1. Kommer tilbake til den senere ... og mer materiell fra workshoppen skal jeg få lagt inn også. Men nå er natta her igjen ...
