Hvorfor mappevurdering?

Artikkelen Flere puter under armene skildrer noen læreres syn på hvordan retten til å bli vurdert svekker undervisningen og dannelsen i norsk skole. Jeg har kanskje ikke nok erfaring til å kunne uttale meg om saken, men ønsker likevel og dele noen tanker (som er litt på siden av saken siden den dreier som innføring av lovfestet rett til vurdering, men likevel relevante fordi nye forskrifter krever andre metoder). Tankene deler jeg ofte med kolleger når deres frustrasjoner kommer til utrykk, men deres entusiasme for mine løsninger uteblir - desverre.

Jeg bestreber meg i disse dager på å gjennomføre mappevurdering i de to fagene jeg vikarierer i. Det enkle svaret på hvorfor, er rett slett at de nye forskriftene som tvinger lærere til å forandre sin tradisjonelle praksis (den som måler gjennomsnitt i faget). Mappevurdering er, eneste metode jeg kjenner, for å kunne imøtekomme kravene slik de er i dag - og slik det later til å bli fremover. En lærer sier følgende i artikkelen:

Et av momentene i forslaget er at elevenes lovfestede rett til å bli vurdert blir styrket. Ansvaret for at retten overholdes vil ene og alene bli liggende hos læreren, som vil være forpliktet til å «skaffe vurderingsgrunnlag». Altså kan det bli lærerens ansvar at elevene møter til prøve, leverer inn oppgavene i tide eller er generelt til stede.

I tradisjonell undervisning, vil dette være et mareritt som beskrevet av en annen:

– Da jeg kom tilbake var det én av fem grupper som kunne fremføre, og dokumentene som skulle innleveres var ikke levert. Jeg har ingen sanksjonsmuligheter overfor dem som ikke møter opp, så jeg måtte gi en utsettelse. Men ingen møtte opp da heller. Da måtte jeg formulere en skriftlig oppgave isteden, med ny tidsfrist. Jeg sjekket nå nettopp. Jeg har fått to svar, og fristen gikk ut i forrige uke. Nå må jeg sende ut nok en frist, og dette er noe vi skulle vært ferdig med for fem uker siden. Skal jeg måtte gå på døren deres og ringe på, for å skaffe vurderingsgrunnlaget jeg er forpliktet til å innhente? spør han.

Selv har jeg en ganske lik situasjon i forhold til Mappeinnlevering 2 i et av fagene mine, som er et gruppearbeid med muntlig presentasjon, skriftlig vurderinga av produkt, og prosess (logg). Der forsvant hele klassen på tur når vi skulle ha muntlig presentasjon av de 4 føste gruppene som var halve klassen, ved neste time var det flere elever som ikke var klare enda de hadde fått en uke ekstra forberedelse pga. turen. Noen med foreldres velsignelse, og med gode grunner for fritak der og da (noe som også selvfølgelig vil prege en planlagt gruppefremførelsen).

Løsningen blir derfor at vi i timene fremover starter med en 10 min. presentasjon for de som er klare for å fremføre, enten det nå er en eller flere grupper. Resten av timen går etter planen, med de avbrytelser vi er vant til, enten det er fra ledelse, kolleger, elever, foreldre eller andre arrangementer som booker om på datalabber eller hva det måtte være.

Dato for innlevering av mappe (fremføring, presentasjon, produkt) er satt med ikke alt for lang frist, slik at læringstrykket holdes oppe. De elever som har mer enn en manglende innlevering får ikke meg på døren, men et varsel til heimen via e-post/brev om manglende grunnlag for vurdering i faget ,og en forklaring på vurderingskriterier for mappevurdering som metode.
Flere har fått, og flere vil det sikkert bli ...

I den andre klassen min, har vi hatt en kapittelprøve som mappeinnlevering 2, hvor ganske mange elever var borte. Noe av grunnen til fraværet var at prøven lå på fredagen før vinterferie (man lærer så lenge man er lærer :). I tradisjonell undervisning, med en vurdering hvor gjennomsnittskarakteren (standpunkt) teller, ville jeg som lærer fått et problem som beskrevet - med:

rett til å ta prøver og innleveringer igjen og igjen, hvis de unnlater å møte opp.

I mappevurdering opplever jeg ikke dette som mitt problem, men mer som elevens problem. Hvorfor? Fordi:

Standpunktvurdering skal gi informasjon om den kompetansen eleven har oppnådd i faget ved avslutningen av opplæringen (§§ 3-3, 4-4 i forskrift til opplæringslova og privatskolelova).

Standpunktkarakteren skal ikke være noe ”gjennomsnitt” av tidligere terminkarakterer eller prøvekarakterer, men skal relateres til elevens kompetanse i faget på det tidspunktet standpunktkarakteren fastsettes (§§ 3-7, 4-6, 4-7 i forskrift til opplæringslova).

Uansett om elevene får karakter på denne prøven, som de på tradisjonelt vis tar uten å kjenne detaljene på forhånd, så vil jeg ikke kunne bruke denne til å sette endelig karakter. Om de elevene som var borte tar en "åpen prøve-prøve" (hvor de vet spørsmålene på forhånd) , i etterkant er helt greit for meg, så lenge jeg kan dokumentere at de har fått mulighet til å ha blitt vurdert av medelever eller meg, med en veiledene kommentar på hva som kan forbedres. De kan enten ta den i en arbeidstime, eller de kan ta den hjemmefra. Det innebæer igjen en organisering fra min side, som tillater nettopp dette. I praksis er det: innleveringsmapper, fronterprøver, eller at jeg skanner skriftlige arbeider på kopimaskinen, og legger dette inn for eleven.

Det er også helt greit om de tar prøven 20 ganger, det synes jeg er flott, da får de øvd seg mye på det som er viktig - kanskje husker de det bedre (det er jo det tradisjonelle prøver ofte handler om - det å teste hukommelsen til elevene ...) når terminslutt kommer. Det er forøvrig bare den første gjennomførte hvor elevene får karakter fra meg. De har okkesom mulighet til å forbedre den (og alle andre mapper) helt frem til slutten av mai, når arbeidsmappen skal være ferdig. På denne måten kan de dra på så mange hytteturer og tannlege besøk de orker og føler de har tid til.

Det som ikke er greit, er om noen ikke deltar i det hele tatt, og så lenge jeg bruker digitale verktøy for å håndtere og organisere mappen blir det overkommelig å holde styr på mener jeg. Jeg er kun pålagt å gi karakter ved sluttvurdering - altså på slutten av året, og å sende varsel til hjemmet om det ikke er grunnlag for vurdering i faget, samt underveisvurdering på produkter. Ingen produkter = ingen underveisvurdering. Det sier seg selv.

Utfordringen blir å få alle elevene - i samarbeid med hjemmet - til å levere inn alle mappeprodukter, slik at denne kan brukes som et utgangspunkt for muntlig samtale (hvor eleven presenter et selvvalgt produkt, og jeg stiller spørsmål fra pensum).

Jeg ser helt klart for meg, at denne arbeidsformen kan innvitere til skippertakmentalitet, noe som ikke tjener dannelsesaspektet. Likevel, manglende innleveringer vil også kunne føre til nedsatt ordenskarakter, noe de fleste elevene er opptatt av å unngå.

Jeg forstår også at mange lærere heller lener seg mot en tradisjonell undervisning fordi den gir en bedre oversikt, og man slipper å tenke nytt. Man kan hvile på innkjørte rutiner og gamle kriterier. Noen mener mappevurdering gir en større arbeidsmengde. Det tror jeg handler om organisering. Man kan ikke organisere som før, men må finne nye veier mot målet. Er man flere lærere som samarbeider, jo lettere vil arbeidsmengden bli for den enkelte, derfor er mappevurdering tungt å gjøre alene.

Jeg har i en pågående mappeinnlevering et tverrfaglig samarbeid med norsklærer i en av klassene. Elevene skal velge en fordypningsoppgave i RLE, samt velge en sjanger i norskfaget (hvor de har gjennomgått flere sjangertyper gjennom året). Elevvurdering og elevmedvirning kan også bidra til å lette arbeidsbyrden, samtidig som læringsutbytte øker.

Mappevurdering er kanskje ikke den optimale metoden. Det blir spennende å se om jeg får det til. Går det helt i vasken, får jeg trøste meg at den tradisjonelle formen med gjennomsnittsvurdering heller ikke holder mål. Om noen har andre vurderingsmetoder de gjennomfører på, så er jeg veldig - mer - enn interessert i å høre om det.

By the way:
Mine planer om å rocke RLE-timen funka helt utmerket. Elevene skrek etter mer, mer og mer, og kolleger takket for en flott og inspirerende time. Jeg går derfor på med krom hals, litt mer sikker på meg selv enn før når det gjelder undervisnings-, arbeids- og vurderingsmetodene jeg velger, på tross av at flertallet omkring meg fnyser. De gjør det kanskje av en grunn, det vil være dumt å underkjenne et stort kollegies erfaringer og meninger, derfor gjør jeg heller ikke det. Men jeg blir frustrert over hvor lite endringsvilje som finnes. Sikkert også det med rette, noen har vel endret seg ihjel gjennom mange reformer. Likevel:

Ny som lærer - stort pågangsmot og stor i kjæften - straffen er vel nær. No pain - no gain!
c",)