Den siste tiden har jeg ved enkelte anledninger diskutert, med medstudenter fra studietiden, den digitale kontrasten som møter oss når vi kommer ut i praksis. Vi trodde nok de største utfordringene ville komme i forhold til manglende erfaring i klasseledelse, i møtet med og i differensering av elevene, krav fra foreldre og kolleger osv. Jeg postet tidligere om en medstudents tøffe møte med den ensomheten som kan være en del av læreryrket - i posten: Billett merk: Ensom. Problemene knyttet til mediers revolusjoner er i historisk sammenheng slett ikke et ukjent fenomen, og aller høyest aktuelt i forhold til min hverdags utfordringer:
Møtet med skolen har på mange måter vært en reise tilbake i tid.
Et overordna mål - for skolen - er som nevnt i forige post, å speile samfunnet. Med litt fantasi kan man kanskje se sjarmen i det å være så heldig å kunne reise tilbake i tid, det er ikke alle som får den muligheten i livet ... Det skjer som vi vet nesten bare på film.
De siste dagers opplevelser i SL er kanskje det nærmeste det man kommer det å reise frem i tid. Man finner en verden hvor man kan fly! Hvor mange ganger har man ikke ønsket å kunne fly ... Man opphever tid og sted, og treffer mennesker man ellers bare kunne drømme om å treffe.
I EduNation på SL møtte jeg endelig et medlem fra gruppen min WebHeads, engelske Anne Fox, bosatt i Danmark. Etter en lang samtale i SL, ble jeg invitert til å delta i et Skypemøte, hvor Anne skulle lage en podcast omkring interkulturelle temaer. Hun var derfor opptatt av hvordan jeg opplevde SL, og ville jeg skulle delta på et skypecast, men ett eller annet gikk ikke som det skulle med Skype, så vi hadde derfor en chat i etterkant der. Hun kunne blantannet fortelle at Hvasser Radio - mitt studentprosjekt - hadde vært nominert i en skandinavisk podcasterkonkurranse - Den nordiske stemme - holdt i 2006, hvor JaO's elever stakk fortjent av med seieren. Dette hadde jeg ingen anelse om ... I tillegg forsatte den fruktbare utvekslingen av lenker og tanker.
Hva jeg mener med å reise frem i tid? Jo. Jeg tror at man ved å delta i virtuelle nettverk kan fremskynde læringsprosessen - ikke bare når det gjelder digital kompetanse. Ikke noe revolusjonerende ved det heller... I boken: Den femte grunnleggende ferdighet sier forfatterne at:
Vi har prøvd å synligegjøre at relasjonsoppbygging i et digitalt læringsfellesskap er av avgjørende betydning, og at læreren må holde seg aktiv. Vygotsky ga uttrykk for at læring finner sted når omgivelsene er lagt til rette for elevene.
EduNation, SL og andre virtuelle læringsrom, hvor man kan fordype seg og ha et bevisst forhold til det man ønsker å lære, legger naturlig nok til rette for bruk av digitale verktøy. På den måten kan jeg som ikt-lærer delta effektivt og ansvarsfult i dette flerkulturelle felleskapet hvor kunnskapen konstrueres gjennom samhandling. Men, det viktigste av alt er kanskje de relasjoner som knyttes til mennesker som innehar kunnskaper som ligger utenfor ens eget nivå - et høyere nivå, slik at man ikke bare beveger seg ensomt innenfor ens egen utviklingssone, men blir trekt mot den potensielle sonen for utvikling. I møtet leser jeg deres blogger, deres refleksjoner og setter sammen fragmenter til helheter alene og sammen med dem - i monologer og i dialoger. Så når SL til nå har vist seg verdifult i en slik sammenheng for min del, så vil det jo også kunne være det for elevene, også i flere sammenhenger enn digital kompetanse.
På bakgrunn av mine SL-erfaringer, og i så enighet med forfatterne av Den femte grunnleggende ferdighet, vil det være avgjørende at målene er klare. Videre at andres innspill og tilbakemeldinger for å komme videre fra aktuell utviklingssone til potensiell utviklingssone stimuleres og realiseres ved drøfting og refleksjon - i tråd med SL og som selve kjernen i det sosiokulturelle perspektiv på læring. Og her som ellers i RL (real life), så møter man noen enkelte kjølige skuldre, men akk så mange utstrakte kollegiale og fargerike digitale armer ...
