Refleksjoner fra den ytterste ø'

Bildet: Ung 3.0

Det er lærernes kompetanse og arbeidsmønster, samt usystematisk skoleledelse som er flaskehalsen i norsk skole, ikke mangel på infrastruktur.

Sitatet overfor er hentet fra JaO's post: ITU Monitor 2007, hvor han avslutter med spørsmålet:

Er det slik at vi lærere boikotter de nye læreplanene og fremdeles sitter rundt på lærerværelsene og venter på at IKT skal gå over?

Nylig snakket jeg med en lærer - kall henne Tina - som hevdet at hun, i tiden etter at hun var nyutdannet og frem til nå - 10 år i etterkant, var blitt så inderlig skuffet. Skuffet over festtaler som aldri slår igjennom. Politikere som lover og aldri holder ord. Planer som legges på møter, som ikke realiseres fordi det ikke finnes midler og ressurser for gjennomføring. Hun virket svært lite motivert, og sliten og trett rett og slett.

Samme dag fant jeg denne liggende på lærerværelset, i papirkopiformat.



How much do rich countries value their schoolteachers?

Det er jo ikke tiden for lønnskamp, og IKT bør heller ikke bli en del av den, men lappen vitner vel om at noen føler seg snytt for noe, og det med god grunn kanskje.

Å lære seg IKT f.eks. fra bunnen av i voksen alder er fryktelig gøy, men det går også fryktelig mye tid til prøving og feiling. Hadde jeg fått lærerlønn for alle timer jeg har ved tastaturet, så hadde jeg hatt råd til både det ene og det andre vil jeg tro.

Etterhvert som man begynner å bruke IKT, så forstår man at tiden man bruker i realiteten er en investering. Når man har lært seg de mest elementære grunnleggende ferdigheter og kanskje byttet ut noen metoder og vaner, så øker man effektiviteten betraktelig. Ett eksempel er bruk av RSS (Hva er RSS?), hvor man lar oppdateringene komme til seg, istedet for at man halser etter selv. For to år siden når ingen jeg kjente hviste hva RSS var, og jeg studerte og prøvde ut podcasting for første gang, så brukte jeg tre dager på å sette meg inn i teorien (RSS, feeds, blogging, lydfiler, podcasting etc.). Jeg husker jeg tenkte at det var godt jeg ikke visste hva jeg begikk meg ut på de potetdagene der, for det ble ikke noe ferie akkurat ...

I etterkant har RSS gitt meg utrolig mye tilbake. Jeg har fått et nettverk som strekker seg over hele verden. Jeg inspireres daglig av digitale produkter, formidlet gjennom lærere ved hjelp av teknologi. Kontrastene til stemningen på lærerværelser i forhold til Kunnskapløftet og IKT er ganske store. Denne stemningen bærer navnet virkeligheten, og da spesielt om jeg som nyutdannet referer til glahistoier eller nye metoder fra andre sida av fiberen.

Jeg var på et foredrag her på øya for en stund siden, med en basketballspiller - Marco Elsafadi - som reiser rundt å holder foredrag om ungdom og psykisk helse. Han var nesten helt uvirkelig. Ikke bare er han svigermors drøm, han den sønnen du ønsker deg, mannen man drømmer om, og den far ... skjønner? Han paralyserte politikere, lærere, fengselsbetjenter, politiet, og alle foreldre med sin veltalenhet, oppriktighet og sitt engasjement - så ung, så reflektert. Han hadde oss i sin hule hånd med sin historie og sin karisma.

Han innledet foredraget med å si at han tidlig i sitt yrkesliv jobbet som lærervikar, og han tenkte en stund at det ville han bli. Men etter en tids praksis forstod han at han måtte komme seg bort derfra slik at han ikke ble en av dem. Den traff meg rett levra. Ganske enkelt fordi tanken har streifet meg selv. Men jeg har stadig manglet ordene. Og noe skal man være forsiktig med å si høyt, for det kan så lett mistolkes.

Med det så mener jeg at jeg vet ikke om jeg har lyst til å bruke tiden min på løfter som ikke holdes, planer som ikke realiseres, ja dette spillet for galleriet som noen nok vil kalle det det, ganske enkelt fordi det da nok er store sjanser for at også jeg ender opp som Tina om noen år. Skuffet og lite motivert. Tina er den typen lærer som er laga av stål. Jeg er nok ferdig før hu, for å si det sånn. Jeg ser ikke bestandig på det slik at min innsats i læreryrket på sikt er en god investering. Men kanskje blir det som med RSS. Kanskje betalingen kommer etter at man er over de første tyngste taka ...

Akkurat nå føler jeg meg - etter Ung 3.0 - motivert, inspirert og fylt med pågangsmot. Akkurat sånn som jeg gjorde før Marco runda av det hele med si noe sånn omtrent som at: Jeg er oppriktig bekymret for all denne internettaktivieteten som foregår blant de unge nå ... Jeg hørte nesten ikke avslutningen, men tenkte at det var da som f ... illern Marco at du skulle rive ned alt det som så mange har jobba så hardt med å bygge opp gjennom måneder (jeg var antakelivs den eneste som følte dette piskeslaget mot slutten, massen uttrykte etter min oppfatning et suggererende amen ...).

Og med det så var det bare å kjøre tilbake til virkelighet igjen på den ytterste ø' ... Og det er der og da i dette sammensuriet av usammenhengende tilfeldigheter jeg tror jeg forstår at motviljen og motstanden ikke handler om verken sivil ulydighet (som jeg ofte har tenkt) eller boikott som JaO nevner. For jeg så den så inderlige såre og ekte skuffelsen i øynene til Tina, og jeg kunne kjenne den i avslutninga til Marco. Mangelen på å bli verdsatt for de investeringen man gjør og kanskje har gjort gjennom et langt liv. Skuffelsen når noen river ned det man står for i en bisetning, eller gjennom et budsjettkutt. Den rammer verst når den kommer fra fra noen man verdsetter og ser opp til. Idealene. Eller de som setter dagsordenen.

Motstanden til nye læreplaner slik jeg møter den på lærerværelset, er denne såre smerten som noen ganger uttrykkes gjennom bitterhet og sarkasme, eller gjennom et tåresukk fra en Tina? Hvordan skal man som nyutdannet ruste seg for motstanden som kommer fra alle kanter? Er det slik at man må velge seg en fremtid som Marco eller Tina - stikke eller bli? Leve eller dø? Drep eller bli drept? Hvor finnes den gyldne skolevei?

Norge vil bli best på utdanning, men de er ikke villige til å betale for det sies det på gølvet. Statistikken over er kanskje et bilde og en bekreftelse på det. Jeg tror man har en stor utfordring med å gjenreise tilliten og motivasjonen, slik at lysten til å investere kommer tilbake igjen.