Tidlig i høst, ved en innlogging i Second Life, fikk jeg en melding om at en av mine venner der hadde forlatt sitt virkelige liv - eller First Life som vi sier der. Damen fra New York, hadde vært syk en stund, og sykdommen tok altså til slutt desverre overhånd. Den triste meldingen kom via en - for meg - ukjent innbygger der. Det ble en brå slutt på dette vennskapet om man kalle det så, og en noe amputert avskjed med et menneske man hadde delt mange tanker og morsomme stunder med.
I helgen, møtte jeg en annen bekjent i Second Life, som kunne fortelle en noe lignende historie. En av hennes virtuelle venner - som hun har samarbeidet med hver dag i løpet av 8 mnd. har plutselig og fulstendig uanmeldt blitt fraværende. Vedkommende har ikke gitt lyd fra seg på et par uker, og min venninde er selfølgelig veldig bekymret.
Disse hendelsene gir noen tanker omkring relasjoner i virtuelle nettsamfunn. Noen ganger synes det som om jo fjernere man er i First Life, jo nærere blir man i Second Life. På den annen side så kan virtuelle venner kanskje erstattes på en måte virkelige venner ikke kan. I denne forbindelse melder deg seg andre tanker som f.eks.: Hva skjer med bloggen min den dagen jeg dør ... Blir den liggende i sin fastfryste form, finnes det regler som gjør at den blir tatt ned osv... Jeg har i lystige stunder sagt litt spøkefult at hvis jeg får det til, så skal jeg gå igjen her på Blogger.com - når jeg ligger i pennalet c",)
Det er forøvrig en som har kommet meg i forkjøpet ... William Henry Bonser Lamin - soldat i 1. verdenskrig. Han sender sine opplevelser i bloggform på WW1: Experiences of an English Soldier, nøyaktig 90 år i etterkant. Se også filmen CBC har laget, som forteller litt om histoien bak bloggen, og hvordan historielæreren Jeremy benytter seg av dette i klasserommet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar