søndag, mars 08, 2009

Hvorfor mappevurdering?

Artikkelen Flere puter under armene skildrer noen læreres syn på hvordan retten til å bli vurdert svekker undervisningen og dannelsen i norsk skole. Jeg har kanskje ikke nok erfaring til å kunne uttale meg om saken, men ønsker likevel og dele noen tanker (som er litt på siden av saken siden den dreier som innføring av lovfestet rett til vurdering, men likevel relevante fordi nye forskrifter krever andre metoder). Tankene deler jeg ofte med kolleger når deres frustrasjoner kommer til utrykk, men deres entusiasme for mine løsninger uteblir - desverre.

Jeg bestreber meg i disse dager på å gjennomføre mappevurdering i de to fagene jeg vikarierer i. Det enkle svaret på hvorfor, er rett slett at de nye forskriftene som tvinger lærere til å forandre sin tradisjonelle praksis (den som måler gjennomsnitt i faget). Mappevurdering er, eneste metode jeg kjenner, for å kunne imøtekomme kravene slik de er i dag - og slik det later til å bli fremover. En lærer sier følgende i artikkelen:
Et av momentene i forslaget er at elevenes lovfestede rett til å bli vurdert blir styrket. Ansvaret for at retten overholdes vil ene og alene bli liggende hos læreren, som vil være forpliktet til å «skaffe vurderingsgrunnlag». Altså kan det bli lærerens ansvar at elevene møter til prøve, leverer inn oppgavene i tide eller er generelt til stede.
I tradisjonell undervisning, vil dette være et mareritt som beskrevet av en annen:
– Da jeg kom tilbake var det én av fem grupper som kunne fremføre, og dokumentene som skulle innleveres var ikke levert. Jeg har ingen sanksjonsmuligheter overfor dem som ikke møter opp, så jeg måtte gi en utsettelse. Men ingen møtte opp da heller. Da måtte jeg formulere en skriftlig oppgave isteden, med ny tidsfrist. Jeg sjekket nå nettopp. Jeg har fått to svar, og fristen gikk ut i forrige uke. Nå må jeg sende ut nok en frist, og dette er noe vi skulle vært ferdig med for fem uker siden. Skal jeg måtte gå på døren deres og ringe på, for å skaffe vurderingsgrunnlaget jeg er forpliktet til å innhente? spør han.
Selv har jeg en ganske lik situasjon i forhold til Mappeinnlevering 2 i et av fagene mine, som er et gruppearbeid med muntlig presentasjon, skriftlig vurderinga av produkt, og prosess (logg). Der forsvant hele klassen på tur når vi skulle ha muntlig presentasjon av de 4 føste gruppene som var halve klassen, ved neste time var det flere elever som ikke var klare enda de hadde fått en uke ekstra forberedelse pga. turen. Noen med foreldres velsignelse, og med gode grunner for fritak der og da (noe som også selvfølgelig vil prege en planlagt gruppefremførelsen).

Løsningen blir derfor at vi i timene fremover starter med en 10 min. presentasjon for de som er klare for å fremføre, enten det nå er en eller flere grupper. Resten av timen går etter planen, med de avbrytelser vi er vant til, enten det er fra ledelse, kolleger, elever, foreldre eller andre arrangementer som booker om på datalabber eller hva det måtte være.

Dato for innlevering av mappe (fremføring, presentasjon, produkt) er satt med ikke alt for lang frist, slik at læringstrykket holdes oppe. De elever som har mer enn en manglende innlevering får ikke meg på døren, men et varsel til heimen via e-post/brev om manglende grunnlag for vurdering i faget ,og en forklaring på vurderingskriterier for mappevurdering som metode.
Flere har fått, og flere vil det sikkert bli ...

I den andre klassen min, har vi hatt en kapittelprøve som mappeinnlevering 2, hvor ganske mange elever var borte. Noe av grunnen til fraværet var at prøven lå på fredagen før vinterferie (man lærer så lenge man er lærer :). I tradisjonell undervisning, med en vurdering hvor gjennomsnittskarakteren (standpunkt) teller, ville jeg som lærer fått et problem som beskrevet - med:
rett til å ta prøver og innleveringer igjen og igjen, hvis de unnlater å møte opp.

I mappevurdering opplever jeg ikke dette som mitt problem, men mer som elevens problem. Hvorfor? Fordi:

Standpunktvurdering skal gi informasjon om den kompetansen eleven har oppnådd i faget ved avslutningen av opplæringen (§§ 3-3, 4-4 i forskrift til opplæringslova og privatskolelova).

Standpunktkarakteren skal ikke være noe ”gjennomsnitt” av tidligere terminkarakterer eller prøvekarakterer, men skal relateres til elevens kompetanse i faget på det tidspunktet standpunktkarakteren fastsettes (§§ 3-7, 4-6, 4-7 i forskrift til opplæringslova).

Uansett om elevene får karakter på denne prøven, som de på tradisjonelt vis tar uten å kjenne detaljene på forhånd, så vil jeg ikke kunne bruke denne til å sette endelig karakter. Om de elevene som var borte tar en "åpen prøve-prøve" (hvor de vet spørsmålene på forhånd) , i etterkant er helt greit for meg, så lenge jeg kan dokumentere at de har fått mulighet til å ha blitt vurdert av medelever eller meg, med en veiledene kommentar på hva som kan forbedres. De kan enten ta den i en arbeidstime, eller de kan ta den hjemmefra. Det innebæer igjen en organisering fra min side, som tillater nettopp dette. I praksis er det: innleveringsmapper, fronterprøver, eller at jeg skanner skriftlige arbeider på kopimaskinen, og legger dette inn for eleven.

Det er også helt greit om de tar prøven 20 ganger, det synes jeg er flott, da får de øvd seg mye på det som er viktig - kanskje husker de det bedre (det er jo det tradisjonelle prøver ofte handler om - det å teste hukommelsen til elevene ...) når terminslutt kommer. Det er forøvrig bare den første gjennomførte hvor elevene får karakter fra meg. De har okkesom mulighet til å forbedre den (og alle andre mapper) helt frem til slutten av mai, når arbeidsmappen skal være ferdig. På denne måten kan de dra på så mange hytteturer og tannlege besøk de orker og føler de har tid til.

Det som ikke er greit, er om noen ikke deltar i det hele tatt, og så lenge jeg bruker digitale verktøy for å håndtere og organisere mappen blir det overkommelig å holde styr på mener jeg. Jeg er kun pålagt å gi karakter ved sluttvurdering - altså på slutten av året, og å sende varsel til hjemmet om det ikke er grunnlag for vurdering i faget, samt underveisvurdering på produkter. Ingen produkter = ingen underveisvurdering. Det sier seg selv.

Utfordringen blir å få alle elevene - i samarbeid med hjemmet - til å levere inn alle mappeprodukter, slik at denne kan brukes som et utgangspunkt for muntlig samtale (hvor eleven presenter et selvvalgt produkt, og jeg stiller spørsmål fra pensum).

Jeg ser helt klart for meg, at denne arbeidsformen kan innvitere til skippertakmentalitet, noe som ikke tjener dannelsesaspektet. Likevel, manglende innleveringer vil også kunne føre til nedsatt ordenskarakter, noe de fleste elevene er opptatt av å unngå.

Jeg forstår også at mange lærere heller lener seg mot en tradisjonell undervisning fordi den gir en bedre oversikt, og man slipper å tenke nytt. Man kan hvile på innkjørte rutiner og gamle kriterier. Noen mener mappevurdering gir en større arbeidsmengde. Det tror jeg handler om organisering. Man kan ikke organisere som før, men må finne nye veier mot målet. Er man flere lærere som samarbeider, jo lettere vil arbeidsmengden bli for den enkelte, derfor er mappevurdering tungt å gjøre alene.

Jeg har i en pågående mappeinnlevering et tverrfaglig samarbeid med norsklærer i en av klassene. Elevene skal velge en fordypningsoppgave i RLE, samt velge en sjanger i norskfaget (hvor de har gjennomgått flere sjangertyper gjennom året). Elevvurdering og elevmedvirning kan også bidra til å lette arbeidsbyrden, samtidig som læringsutbytte øker.

Mappevurdering er kanskje ikke den optimale metoden. Det blir spennende å se om jeg får det til. Går det helt i vasken, får jeg trøste meg at den tradisjonelle formen med gjennomsnittsvurdering heller ikke holder mål. Om noen har andre vurderingsmetoder de gjennomfører på, så er jeg veldig - mer - enn interessert i å høre om det.

By the way:
Mine planer om å rocke RLE-timen funka helt utmerket. Elevene skrek etter mer, mer og mer, og kolleger takket for en flott og inspirerende time. Jeg går derfor på med krom hals, litt mer sikker på meg selv enn før når det gjelder undervisnings-, arbeids- og vurderingsmetodene jeg velger, på tross av at flertallet omkring meg fnyser. De gjør det kanskje av en grunn, det vil være dumt å underkjenne et stort kollegies erfaringer og meninger, derfor gjør jeg heller ikke det. Men jeg blir frustrert over hvor lite endringsvilje som finnes. Sikkert også det med rette, noen har vel endret seg ihjel gjennom mange reformer. Likevel:

Ny som lærer - stort pågangsmot og stor i kjæften - straffen er vel nær. No pain - no gain!
c",)

10 kommentarer:

kjemikeren sa...

Interessant. Jeg ser frem til fortsettelsen, og oppfordrer til minst et innlegg til om denne typen vudering, spesielt når du skal gi sluttvurdering til sommeren.

En liten kommentar til: Jeg har inntrykk av at de fleste elevene (med rette) gir blanke i O/A-karakterene, for de betyr niks og nada særlig for studieforberedende, der de aller fleste skal inn på høyere utdanning. Disse utdanningsinstitusjonene vektlegger ikke O/A-karakterer, og senere er det ikke en sjel som ser på deres vitnemål fra vgs. O/A-nedsetting er derfor et alt for svakt middel i forhold til tidsfrister osv. Jeg savner rett og slett sanksjoner som svir. For å si det rett ut. Slik det er nå har eleven all makt.

jeanette tranberg sa...

Ja jøss. Mer kommer.

Mitt inntrykk er at noen - i ungdomsskolen - gir blaffen. Et fåtall som desverre alt for ofte legger premissene for undervisningen. Disse elevene gir stort sett blaffen uansett, det er deres strategi for å overleve i et system som ikke passer for dem.

Mange av disse havner på vgs TIP (Teknisk Industriell Produksjon) og lignende praktiske linjer hvor det ikke er overbelastning av søkere, og da kan man ende opp med hele kull som gir fullstendig blanke i det meste. Det er et under at disse lærerne holder i jobben - om de i det hele tatt gjør det ...

Det overrasker meg at de fleste på studiespesialiserende gir blaffen i O/A.

Med det synes jeg forresten at det burde vært en nasjonal standard for måling av orden og adferd. Slik det er i dag, så måler man forskjellig ved hver enkelt skole synes det som. Det gir jo ikke elevene noen grunn til å ta dette mer seriøst akkurat.

Marita sa...

Når jeg leser høringsutkastet til Udir, skjønner jeg jo at de vil fram til en annen organisering av vurderingssystemet enn det vi har i dag, men da synes jeg de kan si det med klare ord og ikke pakke det inn i eller forskrift der man i en merknad skriver at lærerne må strekke seg litt lengre. De burde skjønne bedre.

Jeg har som deg forsøkt meg litt på mappevurdering, men uten at jeg får det til. Det blir for mye å administrere og skoledagen/ukene/året ligger ikke til rette for den typen vurdering. Selv om jeg nå ikke har mappevurdering, får ikke elevene en gjennomsnittskarakter. De måles jo i ulike kompetansemål hele tiden, og i alle fall i norsk er det helt klart det siste de gjør som veier mest. I norsk har ikke sjans til å rette mer enn jeg gjør i norsk (dvs. to tekster i termin per karakter), og ikke får jeg betalt for å gjøre mer enn det heller... Og selvsagt kunne jeg tenkt meg et annet vurderingssystem i norsk, men nå skal de en gang opp til en skriftlige eksamen på 5 timer, og de må jo være forberedt på det.

Det er med andre en ord en rekke utenforliggende faktorer som hindrer endringer. Dermed synes jeg det blir fryktelig feil av et direktoratet å lage forskrifter uten at vi kan få være med å diskutere fram alternative løsninger.

Men fortsett med å skrive om dette!

jeanette tranberg sa...

Det første avsnittet kommenterer jeg i egen post :)

Et spørsmål: Hva tenker du konkret på når du sier at skoleåret ikke legger til rette for mappevurdering?

Jeg finner en formulering som både opplyser og forvirrer:
"Kunnskapen om elevens faglige utvikling gjennom underveivurdering gir læreren grunnlag for å fastsette standpunktkarakteren." (standpunkt skal kun settes på vitnemål - altså ved avsluttet opplæring i 10. eller på vg3 (?))

Tolker jeg dette rett?

Til slutt: jeg missunner det ikke den vanskelige oppgaven med å være norsklærer i vgs, og klarer nok ikke helt å sette meg inn i all problematikken omrking det. Det jeg kommer frem til uansett er at jeg får prøve å holde meg unna den ypen oppdrag tror jeg ...

Marita sa...

Ja, det var et godt spørsmål:) Jeg skjønner bare ikke hvordan man skal få til en sånn vurderingsordning i alle fag. Mange skoler (i alle fall på vgs.) har tradisjonelle skoledager der elevene kanskje har 3-4 forskjellige fag i løpet av en dag og det er komplekst å fordele alle prøver og innleveringer utover året med alle studieretningsfag osv. Det er mye pensum elevene skal gjennom, de må testes underveis for at vi kan bli ferdige med noe, og jeg ser bare for meg at jeg sitter begravd i mapper ved terminslutt. I tillegg er samarbeid med hjemmet noe helt annet på videregående enn i ungdomsskolen ettersom de jo blir 18 i løpet av Vg2. Jeg tror også det er litt forskjell på ungdomsskolen og videregående skole når det gjelder dette. Mulig jeg tar feil nå, men vi har gjerne mange flere elever på ulike trinn å forholde oss til, og dermed blir systemet mer komplekst. Dette ble kanskje litt rotete formulert...

Jeg er veldig enig i at vi må finne nye veier til målet, og jeg savner å se noen konkrete eksempler på videregående skoler som får til et gjennomført godt opplegg med mappevurdering i flere fag, også i forhold til organisering av skoledagen. Jeg skulle likt og visst hva direktoratet baserer høringsnotatet på, hvilke skoler de har brukt som utgangspunkt og hvordan de tenker seg dette gjennomført i praksis. For det må de jo ha en tanke om når de kan lage en forskrift om det?

Den paragrafen du viser til er jeg usikker på. Men jeg vil tro det gjelder fag som går over flere år, for eksempel norsk.

jeanette tranberg sa...

En del av sålen i mappevurdering er at man jobber tverrfaglig. Mange lærere synes nok det er lettere å kjøre sitt eget opplegg, og å slippe å forholde seg til andre - ja mange elever også. Senest i dag har jeg hatt en elev som ikke synes noe om vår tverrfaglige oppgave, helt til jeg forklarer at han faktisk slipper unna med et produkt, i stedet for to. Vi lærere kan måle hvert vårt, i en innlevering.

Samarbeid med hjemmet er selfølgelig et aspekt som vil variere på de forskjellige nivåer, og jeg ser dere har en utfordring der - også. Selve organiseringen, og ikke minst størrelsen på skolen vil jo også komplisere det å få til samarbeid på tvers.

"Kunnskapen om elevens faglige utvikling gjennom underveivurdering gir læreren grunnlag for å fastsette standpunktkarakteren."

Er dette en måte å signalisere et dokumentkrav som går over flere år - i forhold til en "bærbar mappe". Det er jo et aspekt med mappevurdering, at man samler seg en mappe over flere år. I så fall vil man kunne måle kompetanseutvikling fra f.eks. 1 - 3. og avsluttende år.
?

Skolen min har nok selv bidratt til å etterspørre presisering og pekt på mangler. Så det er nok en del av bakgrunnen for dette, at mange har gitt signaler på huller knyttet til rettsikkerhet. vi kan jo lese i pressen fra tid til annen, at flere og flere skoler møter søksmål fra elever som ikke har bestått.

hennlund sa...

Jeanette, jeg skal også følge med litt og se hva slags erfaringer du trekker ut av dette. Siden jeg er eldre enn deg (tror jeg…), er jeg vel nærmest programforpliktet til å være skeptisk - men jeg lover å holde et åpent sinn 

Det er nok flere grunner til at noen er avventende eller skeptiske og ikke omfavner de løsningene som er så åpenbare for deg. Det behøver ikke nødvendigvis bety at man er skeptisk til endring eller til å se etter nye måter å gjøre ting på.

Det er vel i hovedsak to grunner til at jeg, for min del, ikke umiddelbart omfavner det du sier. Den ene er utgangspunktet for det du skriver, med forbehold om at jeg oppfatter deg riktig. Etter min mening må man kunne stille krav til mennesker som skal delta i et arbeids- og læringsfellesskap om at de må innordne seg et sett med ordninger, regler og frister som regulerer hvordan dette fellesskapet skal fungere og arbeide. Det handler både om læring og om å få gruppen til å fungere praktisk, og det er noe som gjelder både i skolen og i resten av samfunnet. Om man ”gir etter” for at elever skal kunne levere arbeider, delta i vurderingssituasjoner etc nærmest etter eget forgodtbefinnende, mener jeg de får med seg en ballast i livet som er svært uheldig.

Den andre grunnen dreier seg om praktisk gjennomføring og oppfølging, men det er sikkert fordi jeg ikke kan all verdens om mappevurdering, og muligens fordi vi jobber i forskjellige skoleslag (og kanskje har forskjellige fag?). Jeg kan godt se at enkelte fag er velegnet mtp mappevurdering. Blant mine fag (altså realfag), kan sikkert enkelte emner i naturfag fungere godt. Men i andre fag er vurderingen mye mer rettet mot å måle hva eleven har fått inn i hodet av faktisk kunnskap og forståelse, som f. eks. i matematikk og fysikk. Før jeg begynner å tenke på mappevurdering som metode for slike fag, må noen overbevise meg om at det er en metode som er godt egnet til å måle det vi skal måle.

Undervisning og arbeid i VGS – i alle fall på studieforberedende – er nok, tror jeg, mer fagorientert enn i grunnskolen. Det gjør at det ikke alltid er like naturlig å tenke tverrfaglig (selv om vi helt sikkert kunne hatt nytte av å gjøre mer av det!). Når man har tre til fem fag i helt forskjellige grupper, der alle elevene skal ha oppfølging, ser jeg dermed for meg at det blir veldig krevende både å følge opp alle underveis og å skulle gjennomføre sluttvurdering av alle elevene. Videre er erfaringsmessig kravene til faglige prestasjoner mye strengere hos oss enn i grunnskolen, og det vil nok også farge hvordan man ser på mappevurdering som metode.

jeanette tranberg sa...

I hear you :) - som de sier over dammen...

Helt sikkert eldre som lærer, det skal jo ikke så mange årene til :)
En av grunnene til at mappevurdering er så åpenbart for meg, er jo nettopp at det er det systemet jeg har virket i selv i 4 år før jeg begynte ... eller ble kastet tilbake kanskje jeg heller skal si, til skolen slik de fleste kjenner den. En av grunnene til at jeg gjør det, er ganske enkelt fordi jeg er et produkt av denne vurderingsformen selv, og således kjenner jeg meg trygg på den. Den andre grunnen er at jeg på tross av min alder, husker min skolegang (eller nok et paradoks, det er det jeg ikke gjør, det meste fra 5 - 9 er et stort svart hull) - den var lite motiverende. Jeg var en vindustitter, en som drømte meg ut av vinduet, bort fra pulten og ut av rommet ... helt til gamle herr Benestad malte mitt vindu - nedre del av det - svart ... Elevene våre sitter slik enda, og vi måler hva som er i deres hoder - der de sitter. Vi trenger en forandring ...


Forandringer er avhengig av at noe endres. Det er mange som jobber mot endring, av forskjellige grunner, og mange som deg som krever å bli overbevist. Jeg skulle ønske folk var mer positive til å prøve nytt, når vi ser at det vi har fungerer dårlig. Er vi ikke enig om at vurderingspraksisen bør forandres? Jeg tenker de fleste er enige om det, men at vi angrpiper situasjonen forskjellig. Min rolle som ny blir kanskje derfor mer aktiv, og din rolle som "gammel", blir kanskje mer reservert. Det er greit. Helt greit. Alle trenger ikke gjøre alt likt. Men som nevnt, dette er ikke lett alene. Ideelt sett burde hele organisasjonen gjøre dette sammen. Sånn sett, så føler jeg meg ganske dømt til å mislykkes. Det er rett og slett for mange med deg, enn med meg. Rått parti :)


Når det gjelder fag og nivå, så har jeg jo erfaring fra høgskole selv, enda høyere nivå enn vgs altså. Så jeg er ikke sikker på det du sier, og har egentlig ingen gode argumenter hverken for eller mot. Jeg har bare erfaringen min, som var, når lærere forsto metoden, helt genial i mine øyne. Og kravet er som kjent strengere der enn i vgs ... Men, det ble praktisk gjenomført av en ledelse, ikke av den enkelte lærer. Det ble tvunget på alle, og etter evalueringen så har metoden blitt videreført så vidt jeg vet. Bruk av teknologi fremmer metoden, og gjør den lettere å gjennomføre tror jeg. Det var jo en utstrakt bruk av hjemmesider på studenter, og det står jo i kontrast til både vgs og grunnskole. Kanskje er noe av problemet der ...

Mappevurdering handler ikke om å la være å stille krav (snarere tvert i mot), det er en misforståelse. Men metoden gjør at om man trenger (og det gjør man når det gjelder elever), har en mulighet for å være mye mer fleksibel enn i et tradisjonelt vurderingssystem.

Norske lærere har alt for mange fag ... Det er en uting tror jeg, enten man har den ene eller den andre formen for vurdering. Jeg merker hvertfall selv, at kvaliteten min synker for hvert fag jeg må spre meg over. Det blir overflate, fremfor dybde, og dertil mangel på forståelse. Som vikar har jeg ofte "alle" og "ingen" fag ...

Den ble kanskje litt rotete denne responsen (og litt sen pga. av travel virtuell helg), og den bærer oss kanskje ikke så mye hen men ...

Takk for tankene. Jeg setter pris på dem :)

Marita sa...

Jeg var også med på mappevurdering da jeg gikk på PPU, vi hadde ingen skriftlige eksamener, kun mapper. Jeg var veldig fornøyd med mappene mine og likte å skrive oppgavene, og i utgangspunktet synes jeg det er en god måte å arbeide på. Fleksibilitet er bra, men det jeg synes er vanskelig med for mye fleksibilitet er dersom jeg ender med at alt utsettes til siste slutt... Egentlig synes jeg dette er fryktelig komplisert, hvordan vi skal få elevene til å arbeide gjennom skoleåret, være lærelystne osv., samtidig som de innser sitt eget ansvar oppi det hele. Elevene får atskillig kjekkere oppgaver enn det jeg gjorde da jeg gikk på skolen, likevel så hjelper det ikke... Jeg regner med du kommer til å lese boka til Henning Fjørtoft, og der sier jo han at det å endre vurderingspraksis ikke er noe ildsjelene kan drive på med:) Det må være en gjennomført strategi ved skolen, og man må være enige om at nå er dette satningsområdet. Og så er det noe med rammefaktorene som politikere og skrivebordspedagoger ofte synes å glemme. Mange ideer kan virke strålende helt til man begynner å gange med 120 elever og opp mot 300 standpunktkarakterer (i alle fall dersom man er norsklærer).

jeanette tranberg sa...

Refleksjonene dine, får meg til å reflektere over hvorfor jeg likte mapper så godt. Det er eierskapet til innholdet, og mulighet for å lage et personlig preg over det - ved bruk av digital mapper. Det er det dynamiske, fremfor det statiske, og kulturen som oppstår i det transparente læringsmiljøet, hvor vi drar veksler på hverandres kompetanse - utfyller hverandre. Vi fikk det til - veilederne våre fikk det til gjennom å sette tydelige krav til oppgaven. Krav om tid, planlegging, innhold, form, refleksjon, samarbeid ... Jeg mener å huske at hver lærer hadde omkring 180 studenter hver... Det var nok litt Texas noen ganger, og alle var ikke like fornøyde bestandig. Det var alltid noen som ikke fikk levert. Gjerne de samme hver gang .

Jeg nevner jo over at jeg har et samarbeid med en annen lærer om en oppgave. Jeg har mappevurdering, og hun tradisjonell vurdering. Innleveringene styres ikke av vurderingsformen. De som leverer, og de som ikke leverer, er de samme okke som hvem som vurderer eller hvordan de vurderer.

Jeg ble svært så begeistret for boken du tipser om som kommer, og skrev en post på/om rubrikkvurdering som jeg forstår han også er opptatt av. Jeg liker det jeg har sett så langt, og håper jeg får tid til å fordype meg i det emnet utover våren.

Takk for inspirasjonen Marita!