Jeg tror at vi må lære elevene å svømme i dette store informasjonshavet. Vi kan ikke leie de langs bassengkanten hele tiden. En eller annen gang må vi slippe dem. Spørsmålet er når. Nøkkelen er å lære de å svømme. Så er spørsmålet hva som skal til. Hvilke ferdigheter trengs for at de skal kunne svømme her og på hvilke trinn skal vi gjøre hva?
Metaforen har som de fleste vet en evne til å gjøre det abstrakte mer konkret. En av fordelene med å være i kommmunikasjon (her ved å få kommentarer) er at man i dialog får nye tanker omkring et tema. JaO's kommentar og metafor, med sin ordlyd, tar meg ett hakk videre i forhold til hva jeg mener er viktig å fokusere på. Jeg vil påpeke at ordet basseng, som jeg bruker i negativ forstand, ikke bør kobles til JaO's utsagn. Takk til JaO :O) for konstruktiv kommentar!
Spørsmålet som reises: Hvilke ferdigheter trengs for at de skal kunne svømme her og på hvilke trinn skal vi gjøre hva? er ikke nytt for mine ører, men fremdeles like aktuelt.
Jeg mener å huske veileder Thor Arne Wølner ved Høgskolen i Vestfold innledet studiet (IKT i læring 2) med samme problemformuleringen, bare med en litt annen ordlyd og den gang da relatert til K06 og Program for digital kompetanse. Med påfølgende kommentar: - De sier hva, men ikke så mye om hvordan ...
Men, tilbake til metaforen - svømming i hav. Den vekker til live noen minner som sikkert flere vil kjenne seg igjen i ...
Som barn begynte min svømmeundervisning under vann på den faste badeplassen i nærmiljøet mitt. Mine veiledere var venner og storebror. Jeg stupte fra en fjellkant og svømte under vann til et skjær litt lenger borte. Stupte derifra pånytt og svømte mot grunna for så å løpe tilbake til kanten hvor alt gjentok seg. Dag ut og dag inn sommeren igjennom. I mellom dykkene, hoppene og bikkjetaka, så lærte jeg å fange fisk med henda, lærte at jeg skulle opp av vannet hvis det tordna, oppdaga gleden av å bade i varmt vann når det regna, og masse masse mer som hører hav og svømming til.
Slik fortonet mine sørlandssommere seg i flere år, og i 2. klasse tok den obligatoriske svømmeundervisningen til. Der startet hver økt med at vi satt i et område utenfor bassenget og tok armtak og bentak i separate bevegelser, helt til vi lærte å svømme riktig. Det var vanskelig å holde fingrene samlet husker jeg, så derfor, selv om jeg var den i gjengen som på stranda som var best, kunne dykke dypest, hoppest fra det høyeste fjellet og var førstemann uti og siste mann opp, så tok det tid før jeg ble svømmedyktig nok med samlede fingre i svømmehallen før jeg fikk lov å svømme i det største bassenget. Her lærte jeg mye som ikke stemte med mine erfaringer, spesielt at jeg ikke var best ... Og for ordens skyld, jeg svømmer fremdeles med sprikende lillefingre, det å samle dem gjør vondt - spør meg ikke hvorfor :O)
I dagens skole er de fleste nå komfortable med og har insett at læring skjer i kontekst - også konteksten utenfor skolestua. Organisering av læring i skolen i dag handler om å skape læringsrom. Men hvis vi skal lære ungene å svømme i havet, trenger de ikke da mer enn basisferdigheter som svømmetak. Havet handler om mye mer enn å holde seg flytende. De skal virke i en kultur. I et miljø hvor de må forholde seg til kontekst.
Miljøet - eller læringsrommet vil derfor være avgjørende i forhold til de kunnskapene, ferdighetene og holdningene de tilegner seg. De aller fleste barn lærer seg den femte grunnleggende ferdighet - digital kompetanse - i hjemmet eller hos og sammen venner som har tilgang til internett. Autentisk læring har ingen planlagt progresjon.
Skolen fokuserer i dag på svømmetak i hallen, med planlagt progresjon. Kan vi ikke med fordel forholde oss til havet på naturlig vis. Det ligger der og glitrer ... Vi må selvfølgelig forholde oss til til dets farer og frådende bølger, det er en del av helheten. Hvordan kan vi tro at vi lærer ungene å beherske disse bølgene og farene i et blikkstille sterilt basseng?
Hvorfor må vi konstruere opp disse kostbare svømmehaller når havet ligger gratis utenfor døren? De koster penger og begrenser læringsutbyttet. Målet er vel å øke læringsutbyttet? Og å forvalte ressurser på en fornuftig måte. Internetthavet har ingen vintre som tilsier at vi må konstruere disse avgrensede læringsrom og fylle ungene med teorier og øvelser som sementerer utviklingen.
Jeg synes John Naisbitt's ord er ganske beskrivende i denne sammenheng:
We are drowning in information but starved for knowledge (Megatrends: Ten New Directions Transforming Our Lives).
Jeg har laget en egen liten vri med utspring fra JaO's kommentarer, og kommet opp med fire påstander:
- Nøkkelen er å gi dem autentiske læringsrom.
- Vi må selv lære å kjenne disse rom, slik at vi kan veilede dem i de ferdigheter, kunnskaper og holdninger som trengs får å klare seg i miljøet der.
- Vi må møte dem der de er: under vannflata, på skjæret eller på strandkanten - og i all slags vær.
- Noen vil av forskjellige grunner trenge en bassengkant, vi trenger ikke legge ned alle haller men bør bruke dem kun der hvor læringsutbytte øker ...
De er vel på ingen måte noe revolusjonerende over disse påstander. Og det reises for egen del egentlig bare en ny form for undring med tilhørende nye spørsmål:
Hvorfor legge resurser i å skape læringsrom som sementerer læring, når vi med fortjeneste kan bruke de autentiske vi allerede har?
Svarene jeg selv kommer opp med: Risikoen for å bli rammet av alt det ubehagelige, bølger som slår, farer på dypet osv. trekker meg raskt inn i en vond spiral. Hvor alle forhenværende spørsmål og problemstillinger gjentas i det uendelige - tak etter tak, sånn helt separat og på kanten ...
Da kan det være en trøst å lese boken: Den femte grunnleggende ferdighet av tidligere nevnte Tor Arne Wølner og Asgjer Vea Karlsen (også tidligere veileder ved HiVe). Boken tar for seg arbeid med digitale mapper, og gir mange tips om hvordan vi skal nå hva ... og ja faktisk en del om hvorfor også.Jeg har selv vært en del av læringskulturen som skildres i boken. Det er derfor så frustrerende å ha blitt flasket opp som veileder i dette yrende livet av et kunnskapshav, for så å komme til et badeland hvor tilhørende teoretiske og meningsløse tørre svømmetak foregår på fliskanten av et statisk informasjonshav ... Boken blir rørende lesning...
Har du innspill til diskusjonen så er du mer enn velkommen :O) Legg igjen en kommentar!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar