lørdag, mars 10, 2007

Undergang - eller overgang?

Min uke har vært en uke i vakum. Tomrom med tanker i baner og stillhet ... Det føles irriterende mange ganger, og være så opplyst om seg selv at man ser sin begrensning. Jeg skulle virkelig ønske at jeg var mer intelligent, kunne arbeide raskere osv ... Jeg bruker som regel lang tid på å reflektere meg frem til tilfredstillende forklaringer og lang tid i jakten på svar som tilfredstiller mine svevende spørsmål - spørsmål og undringer som nesten driver meg til vanvidd om de forblir ubesvarte. Oftest sitter jeg bare igjen med nye spørsmål ...Noen ganger klarer jeg ikke en gang å formulere spørsmål, men er bare plaget av en uro - en gnagende frustrasjon som jeg prøver å stille en diagnose på. Vanligvis er det de mer klarsynte som kommer meg til unsetning med sine historier og erfaringer. Men før så skjer, så føles denne uavklarte murringen som en undergang ...

Forleggerforeningen og IKT-Norge med overskriften: Vi er til for ditt firma, arrangerte torsdag 8. mars et seminar om markedet for digitalt innhold, uten at den har fått den mediedekning den fortjener. Avdelingsdirektøren i KD (Kunnskapsdepartementet) var tilstede og leverte denne presentasjonen.

Forleggere og firmaer som i en årekke har vært aliert med stat og fylke, og som har skodd seg godt på den akademiske tradisjons monopol på kunnskap, fortviler selvsakt nå og hevder at opphavsretten oversees.

Boken: Verden er flat, skrevet av Thomas L. Friedman: Den teknologiske utviklingen gjør at mange jobber kan utføres hvor som helst på kloden, og markedet for arbeidskraft er i ferd med å bli globalt. Jeg har såvidt begynt å lese den, og det er mye interessant lesing så langt. Jeg siter noen uttalelser nedenfor som godt kan settes i den pågående diskusjonen.

Trekkene fra kunnskapsministeren later til å bære preg av at har lest boken han og. Den gamle læresetningen i økonomisk teori: Varer kan handles med, mens tjenester produseres og konsumeres på ett og samme sted (Tom Glocer - adm. dir. i Reuters). Dette betyr kort sakt feks. at hårklipp ikke kan eksporteres, men at bestillingen faktisk kan. Det har KD som kommandosentral tydeligvis forstått: Varer kan handles med, mens tjenester produseres og konsumeres på ett og samme sted.

Den gamle økonomiske doktrinen (Glocer igjen): Arbeid bør flyttes dit det kan utføres best!, er kjent som outsourcing - flytting av arbeid til der det utføres mest effektivt og rasjonelt, og der hvor det kommer både kundene og selskapet til gode.

Ja, hvorfor skal vi betale for noe vi kan få gratis? Er det særlig effektivt? Hold denne tanken så lenge ...

I tillegg kommer jeg over en kommentar på Leif Harbo's post om Kursing og kontekst, som reiser mang en tanke, og gir noen interessante perspektiver når det gjelder fremdriften av digital kompetanse i skolen og kontrasten mellom utviklingen på ledernivå vs den på grasrotnivå.

Lærere har oppnådd en viss grad av fortrolighet sier Harboe, men registrer begrenset grad av endring i forhold til organisering og praksis. Kommentaren på Harbo's blogg, støtter hans uttalelser, men kommer samtidig med en uttalelse som vekker noe nye refleksjoner :

VirtuElvis said...
Eg har dei same erfaringane som det du her skisserer. Likevel er det ikkje så rart at undervisingspraksisen heng litt etter, med tanke på kor fort utviklinga har gått. Tenk berre kva som har skjedd dei siste 3 åra på web-fronten.


Våre ambisjoner samsvarer ikke med en aksept for at praksis kan henge etter når utviklingen aksellererer! I så fall blir vi forbigått. Friedmann tilfører at hver gang verden forandrer seg via tekniske revolusjoner er forandringen urovekkende. Forskjellen på de foregående og den digitale er hvor hurtig det skjer, og hvor vidfavnende de er. De selskaper, instutisjoner og nasjonale stater som ikke har en dyktig nok ledelse, evnen ti å tilpasse seg og nødvendig kreativitet kan mislykkes om de ikke klarer å hold tempo oppe, uavhengig av om de er flinke eller bevisste. Utfordringene er å ta til seg endringene uten å bli etterlatt paralysert i fortiden. Dette er oppgaven skolen står overfor, og det har heldigvis ledelsen forstått, til forlagenes store fortvilelse ... De foretar nå en endring i organisering - hurra!

I den forbindelse, for de som nå vrir seg i smerte, så har jeg lyst å referere til det forfatteren forteller i sitt møte med en ordfører - Xia Deren - Dalai i Kina:

Omstilling er vanskelig , og vanskeligst for dem som ikke er forberedt. Forandring er naturlig, og det at vi må omstille oss er ikke noe nytt, endringer skjer av viktige grunner.

Markedøkonomiens regler (...) tilsier at hvis et sted har de beste mennekselig ressursene og den billigste arbeidskraften, så vil selvsagt virksomheter og selskaper søke seg dit. Når det gjelder produksjon (...), når vi har lært oss alle prosessene og trinnene, kan vi starte våre egne selskaper. Datavirksomheten vil følge den samme utviklingen (...)

Denne prosessen er det vi ser på webben når folk under flagget: Gi så skal du få, og søk så skal du finne, samles og lager sin egen kunnskapsbase - som f.eks. på Wikipedia og millioner av andre wiki's som ligger der ute nå.

Han sier at, når dette skjer må vi tenke på mulighetene ikke på smerten, og vi må tenke på forpliktelsene som følger med å sette ut arbeid, ikke bare på fordelene. Hver enkelt må ta ansvar for sin egen økonomiske fremtid. Kraften og styrken til å komme seg gjennom vanskeligheter henger sammen med hvilke ambisjoner (Program for digital kompetanse har klare ambisjoner ...) man har.

Hvordan blir fremtiden for våre elever? Hva slags ambisjoner bør vi som lærere ha? Siden vi faktisk er i en tjeneste, så har vi egentlig ikke et personlig valg. Som foreldre derimot, og som lærende, så stiller saken seg anderledes.

Litt fra boken igjen: Når man lever i et samfunn som er i forkant av den teknologiske utvikling (som feks USA - Norge har diltet etter USA i hele min oppvekst) så er det vanskelig å forutse fremtiden. Om man derimot bor i India (eller f.eks. Kina) er det kanskje lettere, for du vet da at du vil gjøre det samme som USA, om noen år.

Norge er, når det gjelder visjoner og ambisjoner i forkant, mens de i praksis og oganisering er det motsatte ... det er her undergangsfølelsen ofte griper meg. Boken viser et eksempel på hva vi har i vente her på berget, om vi skal se til USA ...

Det kalles e-læring når amerikanske barn ikke lengre henvender seg til sine foreldre for leksehjelp. De henvender seg for leksehjelp til India. Ja du leser riktig. En naturlig utvikling av teknologi og outsoucing er e-læring ... I India sitter godt betalte hjemmeværende - høyt utdannede lærere og mødre - og hjelper tusenvis av amerikanske barn med leksene - med gode resultater. Foreldrene betaler mye mindre enn hva de måtte gjort om de skulle betalt en lokal privatlærer, og læreren i India er godt betalt og kan arbeide hjemmefra. Eleven har en digital blyant og en matte med sensorer som vise det eleven gjør på lærerens skjerm.

Så kanskje bekymrer jeg meg helt unødig. Det er ikke sikkert at vi står ved verdens undergang. Kanskje er det rett og slett bare en overgang ...

For ordens skyld, både boken og filmen nedenfor fant jeg via min blogosfære i USA ...
Har kjørt den før mener jeg, og gjør det igjen:

3 kommentarer:

Jørn Hoelstad Pettersen sa...

Hei Jeanette
Å kunne leve med usikkerhet og ikke føle at man har alle svar
er ikke nødvendigvis noen dårlig egenskap - på sitt beste minner det om en egenskap den romantiske poeten John Keats kalte "Negative Capability":

I had not a dispute but a disquisition with Dilke, on various subjects; several things dovetailed in my mind, & at once it struck me, what quality went to form a Man of Achievement especially in literature & which Shakespeare possessed so enormously - I mean Negative Capability, that is when man is capable of being in uncertainties, Mysteries, doubts without any irritable reaching after fact & reason
(http://en.wikipedia.org/wiki/Negative_Capability)

Vi skal kanskje ikke trekke sammenligningen med Shakespeare & Co for langt(!), men jeg synes det er bra med folk som ikke tror de har funnet det endelige svaret på ethvert spørsmål, og som tviler seg fram til ny erkjennelse.

Når det gjelder innholdet i resten av innlegget, er jeg enig i at det er mye spennende som skjer på nettet når det gjelder innholdsproduksjon i wikis og blogger og alt det andre som går under betegnelsen Web 2.0. Men jeg mener nok likevel at forlagene skal gis kreditt for å ha litt flere motiver enn sin syke mor når de er bekymret for hvordan
innhold skal produseres når vi fra høsten av skal ha gratis læremidler i videregående. Wikis er vel og bra, men det er vel realistisk sett fremdeles et ganske stort sprang i kvalitet fra et læreverk utgitt av et forlag og en wiki produsert av elever - eller av en lærer på fritida, for den del. Og hvor kommer innholdet i disse egenproduserte wiki'ene
fra - hvor mye av det er suget fra eget bryst, og hvor mye er kopiert/plagiert nettopp fra
kilder produsert av forlagene og andre "gammeldagse" innholdsprodusenter?

Du nevner også amerikanske foreldre som kjøper leksehjelp i India. Jeg koser meg med slike
flotte eksempler på "flat earth"-virkeligheten som Friedman beskriver. Men hvor skal norske foreldre hente leksehjelp til sine elever? Vi kan kjøpe mattetjenester fra smarte
hjerner i Mumbay - såfremt vi aksepterer at språket vi skal bruke i disse transaksjonene
er engelsk. Får vi et nytt skille hvis de ressurssterke kan gjøre det, mens resten blir henvist til det som måtte tilbys av ressurstappede produsenter her hjemme?

Innholdsproduksjon av god kvalitet er ressurskrevende. Kanskje har forlagene i Norge vært for griske i sine fortjenestemarginer i skolesektoren - det skal jeg ikke ha sagt noe sikkert om - men jeg tror det er grunn til i alle fall å se nøye på de problemene som
kan oppstå med den nye finansieringsmodellen som nå kommer.

Ellers kommenterer du også Leif Harboes kommentar til et innlegg på Moving at the Speed of
Creativity. Det var et innlegg jeg hadde tenkt å kommentere på min egen blogg, fordi det griper rett inn i ting vi diskuterer her, så det får jeg se om jeg kommer tilbake til.

Jørn

jeanette tranberg sa...

Hei Jørn, og takk for "Negativ Capability". Det er en tilstand jeg kan slå meg til ro med: Kan vi kalle det en frustrasjon som innebærer en viss verdighet og status? :O) Jeg beundrer din evne til å trekke inn (huske :) sitater og å kunne bruke de på denne måten. Inspiererende ...

Jeg er så enig så enig. Forlagene bør få kreditt for å innta en kritiske holdning, det er nok bare min barnslige fryd og glede over utflatingen som bobler over mellom linjene i blogposten.

Men, jeg synes det kan være like mye realisme i at ekpertisen - representanter for kvalitet - kan være en hvermansen, og trenger nødvendigvis ikke å være hyret av et forlag. Utflatingen, den utvidede kultur, har ført til og fører stadig til at roller vi kjenner opphører og nye oppstår. En del av dette bildet er at det for hvermansen ikke lenger er nødvendig å bli tatt opp på en høgskole eller et universitet for å tilegne seg spisskompetanse. Kunnskapsdeling er ikke lenger underlagt hierarkier, eller er bundet til bygninger. Kunnskap er menneskelig kapital, ikke en vare. Om den leveres som en betalt eller gratis tjeneste sier ikke nødvendigvis noe om kvaliteten - lenger! Wikipedia er et eksempel på det. Igjen kommer ideologiske prinsipper inn i bildet (gi og du skal få ...). Kontroll er ingen garanti for kvalitet, enten den gjennomføres av en redaktør i et forlag, eller om den underlegges 10 000 lesere på en wiki. Hva man foretrekker beror kanskje på den enkeltes ideologi det og?

Jeg slutter meg til deg når det gjelder at vi bør se nøye på problemene. Vi bør forberede oss med kartlegging, for er det noe vi vet, så er det vel at det aller meste har både positive og negative sider. Det er overveiende sannsynlig at vi møter på problemer ... men kanskje ... kanskje kan man ved fokusere på mulighetene fremfor begrensningene se noen løsninger på disse. Eller for å være i det lune hJØRNe da: La oss håpe de tvilende tviler seg frem til en ny erkjennelse :O)

Vi er jo heller ikke nødt til å velge bare den ene eller den andre formen. Målet må jo være å øke læringsutbyttet (med de positive sider feks en wiki har er det overveiende sannsynlig), og ikke å spare penger. Da ender det med outsourcing ...

Og da blir det vel slik med norske foreldre at vi overlater leksehjelpen til indiske engelsktalende lærere. Om man biter seg fast i Friedman's flate verden, kan man med skrekk og gru tenke seg norge og nordmenn som en minioritetsgruppe i fremtidens globalisering. I så måte så vet vi jo selv hva vi behandlet samene. Men la oss ikke male f'n på veggen. Men det er tegn i tiden som kan tyde på forandringer ...

Jeg avslutter med en historie fra huset her. Ungene mine ser en del på Naruto filmer - japanske tegnefilmer - som har japansk tale og engelsk tekst. Guttungen kom hjem en dag, og hadde hatt spanskprøve på skolen, dette er hva han hadde å melde: Jeg huska ikke hva de ordene het på spansk, men jeg skreiv det på japansk mamma, tror du jeg får poeng for det?

jeanette tranberg sa...

Hei Jørn, og takk for "Negativ Capability". Det er en tilstand jeg kan slå meg til ro med: Kan vi kalle det en frustrasjon som innebærer en viss verdighet og status? :O) Jeg beundrer din evne til å trekke inn (huske :) sitater og å kunne bruke de på denne måten. Inspiererende ...

Jeg er så enig så enig. Forlagene bør få kreditt for å innta en kritiske holdning, det er nok bare min barnslige fryd og glede over utflatingen som bobler over mellom linjene i blogposten.

Men, jeg synes det kan være like mye realisme i at ekpertisen - representanter for kvalitet - kan være en hvermansen, og trenger nødvendigvis ikke å være hyret av et forlag. Utflatingen, den utvidede kultur, har ført til og fører stadig til at roller vi kjenner opphører og nye oppstår. En del av dette bildet er at det for hvermansen ikke lenger er nødvendig å bli tatt opp på en høgskole eller et universitet for å tilegne seg spisskompetanse. Kunnskapsdeling er ikke lenger underlagt hierarkier, eller er bundet til bygninger. Kunnskap er menneskelig kapital, ikke en vare. Om den leveres som en betalt eller gratis tjeneste sier ikke nødvendigvis noe om kvaliteten - lenger! Wikipedia er et eksempel på det. Igjen kommer ideologiske prinsipper inn i bildet (gi og du skal få ...). Kontroll er ingen garanti for kvalitet, enten den gjennomføres av en redaktør i et forlag, eller om den underlegges 10 000 lesere på en wiki. Hva man foretrekker beror kanskje på den enkeltes ideologi det og?

Jeg slutter meg til deg når det gjelder at vi bør se nøye på problemene. Vi bør forberede oss med kartlegging, for er det noe vi vet, så er det vel at det aller meste har både positive og negative sider. Det er overveiende sannsynlig at vi møter på problemer ... men kanskje ... kanskje kan man ved fokusere på mulighetene fremfor begrensningene se noen løsninger på disse. Eller for å være i det lune hJØRNe da: La oss håpe de tvilende tviler seg frem til en ny erkjennelse :O)

Vi er jo heller ikke nødt til å velge bare den ene eller den andre formen. Målet må jo være å øke læringsutbyttet (med de positive sider feks en wiki har er det overveiende sannsynlig), og ikke å spare penger. Da ender det med outsourcing ...

Og da blir det vel slik med norske foreldre at vi overlater leksehjelpen til indiske engelsktalende lærere. Om man biter seg fast i Friedman's flate verden, kan man med skrekk og gru tenke seg norge og nordmenn som en minioritetsgruppe i fremtidens globalisering. I så måte så vet vi jo selv hva vi behandlet samene. Men la oss ikke male f'n på veggen. Men det er tegn i tiden som kan tyde på forandringer ...

Jeg avslutter med en historie fra huset her. Ungene mine ser en del på Naruto filmer - japanske tegnefilmer - som har japansk tale og engelsk tekst. Guttungen kom hjem en dag, og hadde hatt spanskprøve på skolen, dette er hva han hadde å melde: Jeg huska ikke hva de ordene het på spansk, men jeg skreiv det på japansk mamma, tror du jeg får poeng for det?