Web 3... D - Second Education?

I min utforsking av Second Life som læringsarena har jeg kommet over noen blogposter med litt forskjellige refleksjoner og aspekter når det gjelder spillverdenens potensial og utfordring som læringsarena.

Vi har såvidt blitt komfortable med grepet Web 2.0, så dukker jammen med begrepet Web 3D opp. Og i den forbindelse, som et eksempel på definisjonen, også i Second Life. For et par poster siden nevnte jeg mitt treff med bl.a. Janneolle - svensk IBM mann - i SL. Digi.no har en artikkel om IBM som mener at Web 3.0 vil handle om 3D-verdener.

Cool Cat teacher Vicky stadfester at Second Life OK, men har på nåværende tidspunkt ingen prime time når det gjelder undervisning, på tross av at det foregår fantastiske ting når det gjelder utdanning. Dette begrunnes med at selv om SL er åpen kildekode, så er ikke miljøet der inne det: Do we realize that Linden dollars (the money in Second Life) may perhaps be our first truly global currency? (It is 250L$ to every $1 of US currency.)

Intellagirl refererer til noen mørke sider ved SL - vi kjenner dem fra webben generelt, og YouTube kanskje spesielt ... - som her rapporteres av Fox news i forbindelse med John Edwards og hans presidentkandidatur i den amerikanske valgkampen - i SL! Disse sidene er ikke forenlige med en læringsarena, og slik jeg ser det er jeg enig med reportereren i filmen, og mener at SL bør ta et oppgjør med seg selv når det gjelder disse aspekteter. I andre forbindelser sammenlignes SL og andre 3D-spill som den nye ville vesten, preget av gambling, casino's and sex.

Det positive med det er at idealister innen skoleutvikling som et resultat av denne stygge siden antakeligvis selv snart vil starte utviklingen av 3D som læringsom for undervisning. Jeg tipper det ikke tar lang tid før vi kanskje ser et ... Hva med et Second Education? Skolen skal speile samfunnet, og 3D-spill som speiling av verden har et kjempepotensial tror jeg.

Via lenkene til Vicky finner jeg Second Life's kunnskapsbase med blant annet en Tips and Tricks Video Tutorial. Så livet i SL går videre for min del ...

Læringsressurser

Tidligere denne uken hadde vi en kollegial diskusjon hvor læringsressurser var et tema. De yrkesfaglige retninger - til sammenligning med de allmennfaglie - har selfølgelig et like stort behov for digitale ressurser for å imøtekomme krav i lærplanen. I den forbindelse leser jeg samtidig bloggen til Leif Harboe som oppløftende kan melde at:

Det andre prosjektet som jeg har et visst engasjement i forhold til, men som ennå ikke har tatt skikkelig av går under det ambisiøse navnet Nasjonal digital læringsarena. Som jeg har nevnt tidligere, er tanken om å distribuere lærestoff gjennom digitale kanaler framfor gjennom trykte lærebøker utviklet av forlagene, veldig logisk, så logisk at det må bare komme. Hvis ikke Nasjonal digital læringsarena får det til, ser jeg tre andre alternativer: a. reklamefinansierte digitale lærebøker, b.wikibøker skrevet av entusiaster eller at forlagene går i kompaniskap med Fronter og Its learning og utvikler ulike nettbaserte betalingsmodeller.

Ideologiskt sett håper jeg på løsning b wikibøker - skrevet av entusiaster. Kunnskap bør være gratis slik at elevene kan jakte på kunnskapen istedet for at kunnskapen jakter på elevene.

Jon Møllers side er et eksempel på en slik nettside, og som Harboe viser til - enda et nyttig ressurssted for norsklærere. Tenk om vi kunne fått til det noe lignende for yrkesfaglige retninger ...

Ellers er filmen School of the future verdt en titt, og jeg håper kolleger på Færder - som er midt i planleggingen av ny skole - kan inspireres av den ... :O) Filmen er hentet fra ITU, som med prosjektet Morgendagens læring fokuserer på skole og fremtid.

Second Life

Deler av vinterferien har jeg tilbragt i Second Life. Jeg har aldri vært noen spillentusiast, hvis man ser bort fra en Pacman dille i 80'åra engang. Så litt hjelp fra guttungen kom godt med. Grunnen til mitt besøk var selfølgelig for å se hvilket potensial et slikt spill kan ha i undervisningen, og for å se om jeg kunne møte noen som deler mine interesser for IKT i læring ...

Etter en del problemer med å få pc'n til å dra spillet, og etter en del øvelse med å lære å gå, og for ikke å snakke om, å lære å fly!,på Orientation Island, så var jeg igang med letingen etter edu people ... Underveis lærte jeg hvordan jeg kunne forme avataren (figuren) min. Alt kan stilles inn. Siden jeg ikke var der for å spille andre enn meg selv, prøvde jeg å lage meg ganske lik ... i følge ungene ser jeg mer ut som ET ... Klær og sminke er selfølgelig en del av morroa, så her kan man boltre seg i forskjellige looks.

Ønsker man, kan man kjøpe hva man vil med sitt kredittkort. Norske kroner gjøres fort om til Linden Dollars. Jeg har ridd på gratisprinsippet og fremstår derfor ikke så veldig orginial. Mye kan også fåes gratis, hvis man drar til de forskjellige Free Bee plassene som finnes. Man får gjerne tips underveis, enten via plakater eller via folk man møter.

Via søk, og via kart, kan man navigere seg rundt omkring. På hvert kart får man en oversikt over hvor mange andre som befinner seg i samme landskap. Det kan være litt forvirrende å fly omking der ... det hender nemlig man møter glassveggen: Banned parcel eller NO ENTRY

Det tok ikke lang tid før jeg møtte noen som kunne tipse meg om grupper og steder hvor education people skulle finnes. Education Island var til stadighet helt folketom, men det fantes noen Campus hvor det var litt mer liv. Det var også her jeg møtte mine venner Cavaz - lærer i Portugal, Ocacao - masterstudent i Media & Kommunikasjon og Janeolle - Svensk IBM-medarbeider.

Ocacao viste meg hvordan jeg skulle finne frem til et NOAA' vær senter, hvor man kan få forskjellige turer gjennom simulatorer. Vi hadde en lang samtale om bruk av IKT i undervisning utenfor senteret (bildet). Cavas og meg, sammen med Cavas diskuterte vi bruk av LMS kontra blogg i undervisning. Forholdene våre var ikke de samme, så det ble en interessant diskusjon.

Det finnes to varianter Second Life. En for 18+, og Teen Second Life - for de mellom 13 og 18. De to verdener kan ikke krysses. Det finnes altså ingen måte man som voksen kan bevege seg inn i Teen Second Life på, hvis man da ikke registrer seg med falskt navn. Det fører i følge reglene til evig bannlysning fra spillet - forever!

Second Life er et hyggelig sted å være. Man møter stort sett bare vennlige mennesker som velvillig deler av sin kunnskap. Så min jakt på ungdom i undervisning var forgjeves. Mulighetene er mange har jeg funnet ut så langt. Storyline er en tanke som slo meg umiddelbart. Tenk så spennende det vil være for elevene å finne oppdraget sitt i dette bassenget. På Teen Island, kan man som lærere kjøpe land for undervisning... Nedenfor får du en smakebit på NOAA:




Det gjenstår fremdeles mye å se i SL. En av de siste opplevelsene var å dumpe inn i en undervisningstime på Rockcliff University.
Der var deltakere i ferd med å få undervisning i hvordan man skulle lage forskjellige ting.
Det har jeg ikke prøvd på enda.

Læreren står midt i bildet. Snakkeboblene som vanligvis synes, blir ikke med på bildet. Men det var ganske imponerende å se hvordan økten foregikk, og jeg fikk noen visjoner underveis ...


En verden av muligheter er vel beskrivende i første omgang ...

Den femte grunnleggende ferdighet

Sitatet nedenfor er Jan Arve Overland's - JaO's - kommentar på mine refleksjoner - eller frustrasjon om du vil - i etterkant av møtet med medie og kommunikasjonslærere på Elvebakken vgs 29.01.07.

Jeg tror at vi må lære elevene å svømme i dette store informasjonshavet. Vi kan ikke leie de langs bassengkanten hele tiden. En eller annen gang må vi slippe dem. Spørsmålet er når. Nøkkelen er å lære de å svømme. Så er spørsmålet hva som skal til. Hvilke ferdigheter trengs for at de skal kunne svømme her og på hvilke trinn skal vi gjøre hva?

Metaforen har som de fleste vet en evne til å gjøre det abstrakte mer konkret. En av fordelene med å være i kommmunikasjon (her ved å få kommentarer) er at man i dialog får nye tanker omkring et tema. JaO's kommentar og metafor, med sin ordlyd, tar meg ett hakk videre i forhold til hva jeg mener er viktig å fokusere på. Jeg vil påpeke at ordet basseng, som jeg bruker i negativ forstand, ikke bør kobles til JaO's utsagn. Takk til JaO :O) for konstruktiv kommentar!


Spørsmålet som reises: Hvilke ferdigheter trengs for at de skal kunne svømme her og på hvilke trinn skal vi gjøre hva? er ikke nytt for mine ører, men fremdeles like aktuelt.
Jeg mener å huske veileder Thor Arne Wølner ved Høgskolen i Vestfold innledet studiet (IKT i læring 2) med samme problemformuleringen, bare med en litt annen ordlyd og den gang da relatert til K06 og Program for digital kompetanse. Med påfølgende kommentar: - De sier hva, men ikke så mye om hvordan ...

Men, tilbake til metaforen - svømming i hav. Den vekker til live noen minner som sikkert flere vil kjenne seg igjen i ...

Som barn begynte min svømmeundervisning under vann på den faste badeplassen i nærmiljøet mitt. Mine veiledere var venner og storebror. Jeg stupte fra en fjellkant og svømte under vann til et skjær litt lenger borte. Stupte derifra pånytt og svømte mot grunna for så å løpe tilbake til kanten hvor alt gjentok seg. Dag ut og dag inn sommeren igjennom. I mellom dykkene, hoppene og bikkjetaka, så lærte jeg å fange fisk med henda, lærte at jeg skulle opp av vannet hvis det tordna, oppdaga gleden av å bade i varmt vann når det regna, og masse masse mer som hører hav og svømming til.

Slik fortonet mine sørlandssommere seg i flere år, og i 2. klasse tok den obligatoriske svømmeundervisningen til. Der startet hver økt med at vi satt i et område utenfor bassenget og tok armtak og bentak i separate bevegelser, helt til vi lærte å svømme riktig. Det var vanskelig å holde fingrene samlet husker jeg, så derfor, selv om jeg var den i gjengen som på stranda som var best, kunne dykke dypest, hoppest fra det høyeste fjellet og var førstemann uti og siste mann opp, så tok det tid før jeg ble svømmedyktig nok med samlede fingre i svømmehallen før jeg fikk lov å svømme i det største bassenget. Her lærte jeg mye som ikke stemte med mine erfaringer, spesielt at jeg ikke var best ... Og for ordens skyld, jeg svømmer fremdeles med sprikende lillefingre, det å samle dem gjør vondt - spør meg ikke hvorfor :O)

I dagens skole er de fleste nå komfortable med og har insett at læring skjer i kontekst - også konteksten utenfor skolestua. Organisering av læring i skolen i dag handler om å skape læringsrom. Men hvis vi skal lære ungene å svømme i havet, trenger de ikke da mer enn basisferdigheter som svømmetak. Havet handler om mye mer enn å holde seg flytende. De skal virke i en kultur. I et miljø hvor de må forholde seg til kontekst.

Miljøet - eller læringsrommet vil derfor være avgjørende i forhold til de kunnskapene, ferdighetene og holdningene de tilegner seg. De aller fleste barn lærer seg den femte grunnleggende ferdighet - digital kompetanse - i hjemmet eller hos og sammen venner som har tilgang til internett. Autentisk læring har ingen planlagt progresjon.

Skolen fokuserer i dag på svømmetak i hallen, med planlagt progresjon. Kan vi ikke med fordel forholde oss til havet på naturlig vis. Det ligger der og glitrer ... Vi må selvfølgelig forholde oss til til dets farer og frådende bølger, det er en del av helheten. Hvordan kan vi tro at vi lærer ungene å beherske disse bølgene og farene i et blikkstille sterilt basseng?

Hvorfor må vi konstruere opp disse kostbare svømmehaller når havet ligger gratis utenfor døren? De koster penger og begrenser læringsutbyttet. Målet er vel å øke læringsutbyttet? Og å forvalte ressurser på en fornuftig måte. Internetthavet har ingen vintre som tilsier at vi må konstruere disse avgrensede læringsrom og fylle ungene med teorier og øvelser som sementerer utviklingen.

Jeg synes John Naisbitt's ord er ganske beskrivende i denne sammenheng:

We are drowning in information but starved for knowledge (Megatrends: Ten New Directions Transforming Our Lives).

Jeg har laget en egen liten vri med utspring fra JaO's kommentarer, og kommet opp med fire påstander:

1. Nøkkelen er å gi dem autentiske læringsrom.
2. Vi må selv lære å kjenne disse rom, slik at vi kan veilede dem i de ferdigheter, kunnskaper og holdninger som trengs får å klare seg i miljøet der.
3. Vi må møte dem der de er: under vannflata, på skjæret eller på strandkanten - og i all slags vær.
4. Noen vil av forskjellige grunner trenge en bassengkant, vi trenger ikke legge ned alle haller men bør bruke dem kun der hvor læringsutbytte øker ...

De er vel på ingen måte noe revolusjonerende over disse påstander. Og det reises for egen del egentlig bare en ny form for undring med tilhørende nye spørsmål:

Hvorfor legge resurser i å skape læringsrom som sementerer læring, når vi med fortjeneste kan bruke de autentiske vi allerede har?

Svarene jeg selv kommer opp med: Risikoen for å bli rammet av alt det ubehagelige, bølger som slår, farer på dypet osv. trekker meg raskt inn i en vond spiral. Hvor alle forhenværende spørsmål og problemstillinger gjentas i det uendelige - tak etter tak, sånn helt separat og på kanten ...

Da kan det være en trøst å lese boken: Den femte grunnleggende ferdighet av tidligere nevnte Tor Arne Wølner og Asgjer Vea Karlsen (også tidligere veileder ved HiVe). Boken tar for seg arbeid med digitale mapper, og gir mange tips om hvordan vi skal nå hva ... og ja faktisk en del om hvorfor også.

Jeg har selv vært en del av læringskulturen som skildres i boken. Det er derfor så frustrerende å ha blitt flasket opp som veileder i dette yrende livet av et kunnskapshav, for så å komme til et badeland hvor tilhørende teoretiske og meningsløse tørre svømmetak foregår på fliskanten av et statisk informasjonshav ... Boken blir rørende lesning...

Har du innspill til diskusjonen så er du mer enn velkommen :O) Legg igjen en kommentar!